Jan Jakob Tønseths minnetale i Det Norske Akademi 28. mai 2018
Arnold Eidslott døde den 19. april i år, 91 år gammel.
Første gang jeg støtte på hans navn var jeg ung gymnasiast på Holtet høyere skole. Dette var på sekstitallet. På skolens bibliotek lå det fremme noen eksemplarer av Spektrum, et toneangivende tidsskrift fra femtitallet. Helt tilfeldig begynte jeg å bla i nummer to, årgang 1952. Der ble det presentert en ny norsk lyriker av Aasmund Brynildsen med disse ordene: ”Med tre dikt av Arnold Eidslott presenterer vi en ny norsk dikter for våre lesere. Han er kanskje ikke noget for de mange, men det er vår overbevisning at han kunne bli desto mer for de få.” Jeg definerte meg definitivt som en av de få den gangen, iallfall hva interessen for poesi angikk. Så da jeg senere kom over Arnold Eidslotts diktsamlinger på antikvariater, lot jeg meg ikke be to ganger. Debutsamlingen Vinden taler til den døvegikk for kr. syv. Det var mye penger den gangen, – for en fattig gymnasiast.
Jeg ikke bare kjøpt hans første diktsamlinger, jeg leste dem til og med. Jeg som hadde Gustaf Fröding som yndlingspoet, var fullstendig uforberedt. Dette var ny musikk. Det var mitt første møte med modernistisk poesi. I ettertid har jeg forstått at Eidslott med sine første diktsamlinger anslo toner og temaer han skulle forbli tro. Tonene er alvor, inderlighet og patos. Temaene er menneskets forlatthet i universum og de tre kristne nådedydene: Tro, håp og kjærlighet.
Eidslott fortsatte å være en dikter for de få. Det hjalp ikke at jeg oppdaget ham. Men senere, som franskstudent, forsto jeg at jeg hadde iallfall én meningsfelle, Asbjørn Aarnes. Aarnes viste stor forståelse for Eidslotts diktning. Han anmeldte hans diktsamlinger etter hvert som de utkom. ”Det står et vær av dikterordet”, sa Eidslott en gang til Aarnes, så å si under fire øyne. Det var ord Asbjørn tok til sitt hjerte og senere brukte for å forklare poesiens språklige særstilling.
Arnold Eidslotts poesi var fullstendig utidsmessig til langt ut på syttitallet. Hans modernisme hørte ingen steder hjemme. Han var noe for seg selv. Han knyttet seg ikke til litterære miljøer eller strømninger. Han fulgte ufortrødent sinstemme. Å dikte var for ham å adlyde. Han hevdet diktets pre-eksistens. Dikteren har å skrive det som kommer til ham. Han var en dikter under ordre.
Han fortsatte å være utidsmessig, en eneganger. Det de færreste av oss visste den gangen, var at denne ”ørneensomme” poeten i det daglige liv var noe så prosaisk som feilretter i televerket. Og som arbeider var det ingenting spesielt ved ham. Han var en av gjengen, kan sønnen Guttorm Eidslott fortelle. At han noen ganger måtte klatre ned fra lyktestolpen for å få notert et dikt som var kommet til ham, det var som det skulle være. Men han ble ikke tatt inn i varmen i det litterære miljøet slik for eksempel Olav H. Hauge ble det. Nevnte du Arnold Eidslotts navn blant forfatterkolleger, ble det stille. Det var som å be bordbønn på Theatercaféen. At jeg selv skulle anmelde to av hans diktsamlinger på syttitallet, gjorde ikke saken bedre.
Men så kom Borum. I 1979 ba tidsskriftet Basar den danske litteraturkritikeren Paul Borum anmelde 100 nye norske diktsamlinger. Helt overraskende var hans vurdering av Arnold Eidslotts diktsamling ”Det forlatte øyeblikk”. Den internasjonalt orienterte Borum konkluderer slik: ”De bedste digt i samlingen er på højde med det bedste der skrives i Europa og USA nettopp nu. Eidslott er den mest europeiske norske digter siden Olaf Bull. Og til dem som ikke kan akseptere Eidslotts trosgrunnlag, må man sige: en stor digters ord skal ikke tros, de står til troende.”
Og i 1986 da Eidslott ble seksti år kom det ut ”Dikt i utvalg”, ved Jan Inge Sørbø. Eidslott ble en fetert dikter. Han ble invitert til opplesninger og hagefester, han fikk priser. Han tok det med stoisk ro. Han mistet ikke bakkekontakten. Han fortsatte i jobben som feilretter, selv etter at han ble tildelt Statens æreslønn i 1986. Han ble medlem av Det norske Akademi og var fast gjest på Granavold-seminarene i mange år. Og han fortsatte å skrive dikt. En diktsamlig annethvert år. Et høydepunkt i hans forfatterskap var Paschendales ruineri 1998.
Det er dikt som kretser omkring den første verdenkrigens slagmarker, vestfronten, slagene ved Verdun, Paschendale, Yvres, Marne. Også slagmarkene, ikke minst slagmarkene, har sin stedsånd,genius loci. Eidslott har erfart stedets til-tale: grusomheten, skrikene, den menige soldatens skrekk og lidelse i skyttergraven, mennesket forlatt av sin Gud, prisgitt generaler og politikere. Det er med andre ord en bok som burde ligge på Natos generalsekretærs nattbord.
Jeg skal imidlertid ikke avslutte disse minneordene med et Paschendale-dikt. Jeg velger heller et tidligere dikt der patosen er dempet og som er fri for den kristen-retoriske skrud som ellers preger mange av hans dikt. Det er et stykke naken poesi der været av dikterordet fornemmes desto sterkere. Diktet heter ”Marin”:
Min far kom duvende inn fra havet
Han bar med seg dønninger og vinder
og støvlene knirket som salingen i uvær
Med øyne som fyrlykter åpnet han stuene
mens han delte de syv hav mellom oss
Konkylier og fullriggere på flasker
og kjærtegn fra hender som luktet tjære
Når han forlot oss var det salt på gulvet
Salt fra hans støvler og fra mors tårer