Av Helge Dyvik
Klassekampen 23/3/14
Øystein Vangsnes sammenligner i Klassekampen den 19. mars de to ordboksprosjektene Norsk Ordbok 2014 (NO) for nynorsk og dialektene, og Det Norske Akademis store Ordbok (NAOB) for bokmål/riksmål, og mener at de er så ulike at det er urimelig å sammenligne størrelsen på prosjektenes offentlige bevilgninger (der NO kanskje får ti ganger så mye som NAOB). Det er riktig at prosjektene er forskjellige, men Vangsnes overdriver ulikhetene. Begge prosjekter har dype historiske røtter. Forløperen til NAOB, Norsk Riksmålsordbok (NRO), ble påbegynt i 1920-årene (da navnet ‘bokmål’ ennå ikke var påkommet), og NO ble påbegynt i 1930. I likhet med NO valgte NRO først den strategi å utgi ett og ett bind fra begynnelsen av alfabetet, og oppnådde (i motsetning til NO) et komplett alfabet i fire bind i perioden 1937-57, supplert med to tilleggsbind i 1995. Dette er den hittil største dokumenterende ordbok for bokmål/riksmål, og er allment ansett som et svært verdifullt verk etter sin tids forutsetninger. Men verket trenger åpenbart utvidelse, revisjon og modernisering, og det er det NAOB-prosjektet går ut på. Når Vangsnes skriver at NO blir et helt nytt verk med 320 000 nyskrevne ordartikler, mens NAOB bare er en revisjon av et eldre verk, er dette misvisende fordi svært mange av de 320 000 artiklene i NO ble skrevet før det moderne NO 2014-prosjektet ble satt i gang, i allerede utgitte bind. Det er sammenlignbart med den tidligere utgitte NRO. I NAOB nyskrives også svært mange ordartikler, men disse kommer ikke som egne bind i alfabetisk orden, men integrert i den alfabetiske artikkelrekken, ettersom alfabetet allerede var komplett i NRO. Dertil revideres gamle artikler i stort omfang i NAOB ut fra nyere språkbruk, og hele ordboksbasen er digitalisert. Det er et arbeid NO ønsker å sette i gang for sine eldste bind først etter 2014. Arbeidsoppgavene er dermed høyst sammenlignbare. Men omfanget av arbeidet har selvsagt vært forskjellig som en følge av den ulike finansieringssituasjonen – og ikke som en følge av ulike behov.
Vangsnes skriver videre at NO-staben preges av høyt utdannede medarbeidere med vitenskapelig bakgrunn, og at de bygger på kildemateriale fra de omfattende språksamlingene ved Universitetet i Oslo. Han innrømmer at NAOB-redaksjonen ‘helt sikkert’ også har kvalifiserte fagpersoner, men det er tydelig at han ikke regner med at det kan være rare greiene sammenlignet med NO. Men NAOB har i sin stab noen av landets mest erfarne og produktive leksikografer (skjønt selvsagt bare en brøkdel av NOs i antall), og prosjektet har lenge benyttet Leksikografisk Bokmålskorpus fra språksamlingene ved UiO som en del av sitt grunnlagsmateriale. Det kan virke som Vangsnes ikke har satt seg grundig inn i det prosjektet han kritiserer.
For Vangsnes er det også et poeng at NO er lokalisert ved Universitetet, mens NAOB er et prosjekt knyttet til et «kommersielt forlag», Kunnskapsforlaget, og at rettighetene til NRO forvaltes av en språkpolitisk organisasjon, Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Men forlag, og i dette tilfelle et forlag med solid erfaring i ordboksutvikling, kan også utføre oppdrag for det offentlige, noe som i stor utstrekning skjer ved lignende ordboksprosjekter i mange land. Man kunne også minne om at det kommersielle forlaget Det Norske Samlaget utgir NO. At universitetene skulle være de eneste troverdige ordboksutviklere, er et noe sært synspunkt, som dessuten ikke støttes av universitetene selv for tiden. Planen er nå at NAOB fra 2017, i samarbeid nettopp med Institutt for lingvistiske og nordiske studier (ILN) ved UiO, skal videreføre ordboksprosjektet til en større dokumenterende ordbok for bokmål (BRO-prosjektet). Den skal redigeres innenfor offisielt bokmål (noe også NAOB blir), artikkelhodene skal gi tilgang til alle former innenfor offisielt bokmål, tekster som reflekterer hele bredden i bokmålet skal ekserperes, og de siteres selvsagt i originalenes form. Det er ingen grunn til å skape mistanke om språkpolitisk skjevhet. Rettighetshaveren til NRO, Akademiet, er ganske riktig en språkpolitisk organisasjon, men det relevante spørsmål er hvordan premissene for ordboksprosjektet er. Språkpolitisk engasjement finner vi nok hos de fleste aktørene på dette feltet.
Vangsnes mener også at mye av innholdet i NO er relevant for bokmål fordi der er sammenhenger mellom bokmål og dialektene, og ser for seg et samarbeid mellom prosjektene. NO er utvilsomt et svært verdifullt arbeid som alle nordmenn kan ha glede av, uavhengig av bruksspråk, og prosjektet har brukt sine ressurser vel. Det har også lenge vært et ønske i NAOB-prosjektet å kunne engasjere leksikografer fra NO-prosjektet når de blir ledige. Men det bokmålet nå trenger, er en vitenskapelig, dokumenterende ordbok over skriftspråket bokmål, tidligere kalt riksmål, i alle dets varianter, og bakover i tid i hvert fall til Wergeland. Vi har to skriftspråk og to skriftkulturer i dette landet. I tekstuniverset er det ingen glidende overgang mellom bokmålstekster og nynorsktekster. Bokmål, i likhet med andre utviklede skriftspråk, trenger en omfattende dokumenterende ordboksressurs som også kan tjene som en avansert bruksordbok for dem som skriver dette språket. Det er viktig å fastholde dette formålet.