Tidligere språkdirektør Sylfest Lomheim uttaler til Dagens Næringsliv: “Hvis bokmål og nynorsk lever side om side lenge nok, vil de med iboende kraft gli sammen til ett skriftspråk. Det er jeg temmelig sikker på.”
Språkpolitikere har tenkt i samme baner før. Didrik Arup Seip hevdet gang på gang at fornorskning og samnorsk ville være et produkt av det han kalte en “naturnødvendig” prosess. Riksmålsforkjemperne Arnulf Øverland og Sigurd Hoel var av samme mening Øverland postulerer at «Det ene sprog som vil opstå, når de to smelter sammen, det vil bli et meget rikt sprog».
La oss se på saken. Lomheims – og Seips, Øverlands og Hoels – formulering kan reddes hvis vi med henvisningen til uttrykkene ”iboende kraft” eller «naturnødvendig» tenker på at Norge kommunikativt utgjør en enhet, og at folk i bygd og by er trukket inn i en språklig felleskultur. Lomheims ”Iboende kraft” refererer da til de samfunnsmessige (demografiske) utviklingstendenser som gjør seg gjeldende overfor begge målformer.
Denne situasjonen får skjebnesvangre følger for minoritetsspråket nynorsk. Et skriftspråk med tilslutning fra 7-9 % av den voksne befolkning får det vanskeligere år for år å forsvare sine posisjoner overfor det rådende flertallsspråket.
Tilbake til ideen om at dagens to målformer skal ”gli sammen til ett skriftspråk”, dvs. et samnorsk språk. Hvordan denne sammensmeltningen er tenkt, er høyst uklart. Velmenende og harmonisøkende folk har sett for seg at de to målformene skal «overrisle hverandre», men dét er en metafor, den gjør oss ikke klokere.
La oss konkretisere. Finnes det noen mulighet for at kjem og kommer, søv og sover, held og holder, sym og svømmer vil “gli sammen”? Enn kva/hva, kven/hvem, bu/bo, vatn/vann, ikkje/ikke, hestar/hester – for nå ikke engang å nevne de spesifikke leksikalske egenheter i hver av de to målfomene?
Det finnes ikke noe samlingspunkt eller noe kompromiss her – enten skriver man kven, eller også skriver man hvem, enten hestar eller hester, osv. Flertallsformene kampa, bakka må enten være bestemt form og bety ’kampene’, ’bakkene’ (som i sørøstnorske dialekter) eller være ubestemt form og bety ’kamper’, ’bakker’ (som i dialekter nordafjells).
Hvis man gjør alt valgfritt og rører bokmål og nynorsk i hop i en gryte, og så lar folk forsyne seg, da har man bare lagt til rette for det komplette språklige kaos. Skriftspråket ville blitt umulig å håndtere. For ikke å snakke om de problemer som melder seg under lesningen.
Det kan nok være at de to målformene kan “gli sammen”, men det skjer i så fall ved at den ene dør. “Gli sammen” er nok bare en forskjønnende omskrivning for den prosessen.