I Heming Gujords biografi over Olav Duun (Aschehoug 2007) får vi en fyldig gjennomgåelse av den interessante striden som dreide seg om Duuns landsmål.
Som lærerskoleelev i Levanger i begynnelsen av 1900-tallet og senere som etablert forfatter skrev han et landsmål som avvek mye fra Aasens klassiske norm og fra vestlandske hegemoniske forskrifter. Duun skrev f.eks. døra og jorda, ikke døri og jordi. Andre eksempler på Duunske avvik fra landsmålsnormalen: dem (istf. dei), skjein, kjøre, hadde ligge (istf. hadde legi), månar (istf. månader).
Dessuten utelot han stumme t-er i huse, folke, åre; disse t-ene var jo stumme, og Duun ville skrive et talemålsnært, dvs. et trøndernært, skriftspråk. Da Duun utgav romanen «Tre venner», var tittelen en provokasjon til målrørsla. «Tri viner» burde det hete, påpekte Johs. Lavik, som anmeldte romanen i Gula Tidend i 1914.
I 1929 utgav Duun romanen «Medmenneske». Man kan spørre: Er boktittelen ubestemt eller bestemt form entall, eller er det kanskje ubestemt form flertall? Innenfor Duuns rettskrivningssystem kan «Medmenneske» være alt dette. Vi kan ikke vite noe sikkert før vi undersøker danske oversettelsen (1930)! Denne bærer tittelen «Medmennesker»; altså har vi hos Duun å gjøre med ubestemt form flertall.
Olav Duun
Duun fikk atskillig påpakning fra landsmålets rettskrivningsoffiserer og mueumsvoktere, selv om de, f.eks. Olav Midttun, på tale om Duuns språk også kunne drysse noen blomsterfagre fraser om dikterens troskap mot «heimemaalet og heimejordi» over hans hode.
Men Midttun var ikke bare fornøyd. Duun hadde den skavank at han «blanda inn ureint gods» i språket sitt, fikk han vite. Det betydde at han innførte dialektformer som ikke passet i eit «kulturmaal og ein bokheim ut yver dialektstoda», sa Midttun.
Biografen Heming Gujord er klinkende klar for sin del: Han tar folkemålsideologen og samnorskmannen Duuns parti og har for sin del ingen forståelse for de vestlandske landsmålsideologene og deres rettskrivningsideer.
Men man bør ikke se bort fra at disse «målfolka» kan ha hatt aktverdige grunner for sit forsvar for den Aasenklassiske norm. Det var maktpåliggende å unngå at landsmålet ble splittet i landsdelsnormaler og derved satte sin riksgyldighet på spill. For disse mennene, f.eks. Midttun, Eskelandene (Lars og Severin), Johs Lavik, Gustav Indrebø, var det ikke folkelig, dialektpreget samnorsk som best kunne imøtekomme de nasjonale normeringsbehov, og agitasjonen til en organisasjon som Østlandsk Reisning var bare heft. Nei, det var bare én vei å følge: å respekterte Aasens klassiske norm. Den var systematisk og gjennomtenkt – men nok temmelig fjern fra folkemålet i bygd og by..
Gujord – biografen – er altså utvetydig på Duuns parti og beklager at samnorskbestrebelsene i 1938-rettskrivningen ikke gikk lenger i retning av den Duunske løsningen, dvs. den som f.eks. den maktfulle Halvdan Koht var den språkpolitiske pådriver for, men som nå er ettertrykkelig er stedt til hvile.
Hvordan Duuns linje eventuelt skulle videreføres – rent konkret, se det får vi ikke vite verken hos Duun eller Gujord. Og det er ikke lett å forestille seg hvordan en riksnorsk løsning med deres utgangspunkt skulle se ut. Målet var riktignok at språkpolitikken skulle imøtekomme uttrykksbehovet hos nordmenn i bygd og by i øst og vest og nord og sør.Hvordan en slik språknorm skal se ut, det gis det intet svar på.
Men mange har vært fascinert av tanken på Duuns språk som en samlende løsning på det norske språkproblem, inklusive tospråkligheten. Aldeles urealistisk, sier jeg. Men en innsiktsfull mann som Sigurd Hoel (formann i Riksmålsforbundet 1956-59) klynget seg på et tidspunkt til ideen og mente at framtidens norske skriftspråk kom til å ligge tett opp til Duuns språk (Dagbladet 1945).
Hoel angret seg og kom senere på andre og bedre tanker.
Både Hoel og riksmålskameraten Arnulf Øverland var betatt av Duuns språk. Her har Øverland trykket på ovasjonsknappen (1926): «Et rikere og skjønnere, mer klangfullt og malende, et mere lunefullt og lykkelig instrument for menneskelig ånd og følelse finnes ikke.»
Mente også Øverland (formann i Riksmålsforbundet 1947-56) at Duuns språk skulle danne basis for framtidens fellesnorske skriftspråk? Man kan være tilbøyelig til å tro det, jf. Øverlands uttalelse ved en annen og senere anledning (brosjyren «Hvor ofte skal vi skrifte sprog? (1948)): »Det ene sprog som vil opstå, når de to [=landsmål og riksmål] smelter sammen, det vil bli et meget rikt sprog.»
At de to målformene ville «smelte sammen», var udiskutabelt på dette tidspunkt. ( «Når de smelter sammen, sier jeg – for det vet vi jo, de kommer til å gjøre» (Øverland 1948.)) I dag er dette mindre sannsynlig; det beror på hva man mener med «smelte sammen».