Rune Slagstads minneord i Det Norske Akademi, 7.9.2015
Francis Sejersted ble født 8.februar 1936. Sitt navn fikk han etter sin morfar, patologiprofessor Francis Harbitz. Han vokste opp som nest eldst i en gutteflokk på fire i et solid, borgerlig hjem på Oslos vestkant. Etter examen artium ved Ullern høyere almenskole gjennomførte han Forsvarets russiskkurs, der han også en tid var lærer. Et studieopphold ved statsuniversitetet i Moskva førte til hans første bok, utgitt i London i 1961, med en tittel – Moscow Diary– som ville ha vært John le Carré verdig, men ganske enkelt var en ung konservativ students ganske fordomsfrie refleksjoner over et sovjetisk dagligliv i den kalde krigens periode. Sejersted ble i 1965 cand. philol. med historie hovedfag. Hovedfagsavhandlingen,Kræmmeren og hans hus, om handelsfirmaet Anthon B. Nilsen, var hans første spadestikk i økonomisk historie som ble hans første faglige hovedfelt. Hanble dosent i økonomisk og sosial historie ved Universitetet i Oslo i 1971 og professor to år senere.
Sejersted fikk sitt gjennombrudd som økonomisk historiker med tobindsverket Fra Linderud til Eidsvold Værk (1972, 1978), som har en kvalitet som ofte kjennetegner den gode historiske analyse: konsentrasjonen om ett eksempel med betydelig representativ gyldighet. Da Pax-sjefen Bjørn Smith-Simonsen for noen år siden uttrykte sin begeistring over som del av Sejersteds «Samlede skrifter» å kunne utgi på nytt dette verket, som hadde hørt til hans yndlingslesning, bemerket Sejersted lakonisk: «Da er du dets femte leser.». En annen tidlig studie varIdeal, teori og virkelighet, om sentralbanksjef Nicolai Rygg og pari-politikken på 1920-tallet.
Mens norsk historieskrivning gjerne har vært bøndenes og arbeiderbevegelsens historie, kom Sejersted til å minne om at også borgerskapet finnes – og har en norsk historie. I sine studier identifiserte han som et karakteristisk trekk ved den norske samfunnsformasjon det lokale, demokratisk og til dels pietistisk innstilte småborgerskap med Hans Nielsen Hauge som en tidlig entreprenør. Sejersteds karakteriserende term var «demokratisk kapitalisme» Fraværet av et sterkt industriborgerskap førte til at staten fikk en fremskutt plass i denne demokratiske kapitalisme i rollen som «kompensatorisk» borgerskap. Dette er de bærende tema i Demokratisk kapitalisme (Universitetsforlagets Blå Bibliotek, 1993)
Nicolai Rygg-studien pekte frem mot historikerstriden mellom Sejersted og Jens Arup Seip fra midten av 1970-tallet og utover. Med denne ble det klart at Sejersted også var politisk historiker, etter hvert mer og mer det. Historikerstriden gjaldt synet på embetsmannsstaten. Mot Seips fremstilling av embetsmannsstatens unike karakter som falt utenfor «vest-europeiske forfatningstyper», stilte Sejersted i flere studier et konkurrerende synspunkt: Snarere enn et særnorsk fenomen kunne embetsmannsstaten ses som et institusjonalisert uttrykk for det liberal-europeiske ideal om rettsstaten. Sejersted ga sin historiske rettsstatsmodell teoretisk forankring i Max Weber, Jürgen Habermas og Jon Elster. En sentral konfliktlinje ble i hans perspektiv spenningen mellom rettsstaten og det ekspanderende demokrati – en vedvarende spenning i de skiftende regimer frem til dagens postsosialdemokratiske fase. Seip ga egentlig aldri et direkte tilsvar til Sejersted; det ble noen sporadiske, men karakteristiske Seip’ske bemerkninger en passant, så som at Sejersteds rettsstatlige, historiske rekonstruksjon egentlig var «eventyr for barn». Det nærmeste Seip kom i retning av et vitenskapelig tilsvar var en stor artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift i 1984: «’Rettsstaten’. En studie i begrepsdannelse og begrepsforvirring». Den var imidlertid uten henvisninger til Sejersted og hans norske materiale, men hadde til gjengjeld desto flere henvisninger til tysk historiografi, ikke minst Carl Schmitt, i noen år Hitlers «kronjurist».
Men Seip-Sejersted-kontroversen avfødte – kan vi konstatere i tilbakeblikk – en fruktbar strid om fortolkningen av de skiftende regimer i Norge etter 1814, med forgreninger inn i jus, statsvitenskap, filosofi – og, smått om senn, også til det politiske miljø. Sejersted dokumenterte sin teoris relevans bl.a. i sitt bind av Høyres historie: Opposisjon og posisjon. Høyres historie 1945-1981(1984). Her ga han et nytt perspektiv på arbeiderpartistatens periode, og demonstrerte hvor fruktbar en god teori kan være for den empirisk-historiske rekonstruksjon. – Den store, liberale grunnlovsreformen i 2014 kan på sin side sees som én sen utløper av denne akademiske debatten. Det var et noe pussig fenomen at det var det tradisjonelt ikke konstitusjonelt orienterte Ap – og ikke Sejersteds rettsstatlige Høyre – som nå førte an. På den annen side kunne Sejersted i dette se bekreftet tesen om Ap’s «frihetsrevolusjon», som stod sentralt i hans opus magnum The Age of Social Democracy (Princeton University Press 2011). Partiets kursendring siden 1980-tallet var «mer radikal enn den kursendring som fant sted ved Arbeiderpartiets maktovertagelse i 1935», fremholdt Sejersted nylig i «Sosialdemokratiet og moderniteten», hans siste artikkel.
Sentralt hos Sejersted stod rettsstatlig liberalitet og offentlig kommunikasjon, begge deler tradisjonelt med en utrygg forankring i den hegemoniske, sosialdemokratiske kultur, og for så vidt i norsk politisk kultur generelt. Den vanskelige frihet (1979), Sejersteds bind av Cappelens norgeshistorie for perioden 1814-1850, var ved sin vektlegging av den gryende politisk-kulturelle offentlighet inspirert av Jürgen Habermas’ retningsgivende studie Strukturwandel der Öffentlichkeit.I internasjonal komparasjon var Sejersteds studie, så vidt jeg kan se, den første anvendelse av Habermas’ teori på historisk materiale. Det går en klar linje fra Sejersteds tidlige offentlighetsanalyse til hans senere offentlige samfunnsoppdrag som leder av Ytringsfrihetskommisjonen (1996-99), med en ny paragraf 100 i Grunnloven, og som styreleder i Fritt Ord (2000-2011). Begge oppdrag berodde på en tiltro til den offentlige kommunikasjons siviliserende funksjon.
Til denne kontekst hører også Francis Sejersteds deltakelse i Det Norske Akademi som medlem siden 1985. Sejersteds eget språk var et forsiktig modernisert riksmål, men for øvrig var egentlig ikke språkstriden hans sak. Hans interesse gjaldt i og for seg ikke å få flest mulige brukere av riksmålet, men å verne om innsikten i riksmålets dannende formverk: riksmålet som kulturelt dannelsesprosjekt. Det var i tråd med dette kulturelle dannelsesprosjekt at Sejersted som styreleder i Fritt Ord sørget for at Det Norske Akademis Store Ordbok fikk en kjærkommen bevilgning på kr. 330 000 i fem år, på et tidspunkt da departementsbevilgningen var meget snau. At det også kom et tilsvarende beløp fra Sparebankstiftelsen DnB NOR, skal en ikke utelukke kan tilskrives Sejersteds usynlige hånd.
Francis Sejersted var ingen positivist, hverken av gammel eller ny dato. Men jeg vet at han hadde sans for den følgende, kantianske refleksjon hos Auguste Comte: «Å passere uttrykkets terskel, å meddele seg gjennom språket, det er en prøve for våre anskuelsers modenhet og vår integrasjon i fellesskapet. Språkets universelle logikk tvinger alle særlinger til å forstå seg selv, det korrigerer alle eksentrikere og motsetter seg all egoisme.» Ut fra dette synspunkt – at språket utgjør en mulighetsbetingelse for en enhver sivilisert tanke – hører språket til samfunnets kulturelle dypstruktur, underlagt en annen logikk enn så vel den økonomiske som den administrative logikk. Standpunkter kan gjennom deres formulering i det offentlige rom bli «lutret og modereret», som en av Sejersteds forgjengere på 1800-tallet formulerte det – eller «anstendiggjøres», som var Sejersteds formel. Akademiet kan i et slikt perspektiv sees som et dannelsesprosjekt av verdikonservative riksmålsfolk til høyre som til venstre. Det var derfor, også derfor, at Francis Sejersted følte seg hjemme her.