Karin Gundersens minnetale på Det Norske Akademis møte 26. mai 2018
Vårt medlem Helge Nordahl døde påskeaften, den 31. mars i år, etter et langt liv i språkets og litteraturens tjeneste. Han ble 91 år gammel og har satt spor etter seg innen alt som har med fransk å gjøre: filologi, grammatikk og litteratur. Han ble innvalgt i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur i 1984 og var preses fra 1988 til 1995. Han var også medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, og i 1998 ble han tildelt Fridtjof Nansens belønning for fremragende vitenskapelig forskning.
Nordahl var universitetslektor ved Universitetet i Bergen fra 1963 til 1969, og det var der han disputerte for den filosofiske doktorgrad med avhandlingen Les systèmes du subjonctif corrélatif: étude sur l’emploi des modes dans la subordonnée complétive en français moderne. Som det fremgår av tittelen, handler avhandlingen om konjunktivbruk i moderne fransk. Analysearbeidet er basert på 22 000 autentiske eksempler. Som to av hans tidligere studenter skriver i en nekrolog i Aftenposten: «Nordahl var korpuslingvist lenge før det ble moderne.» For eksempel er den franske filosofen Simone de Beauvoir rikelig representert i dette korpus, først og fremst på grunn av sine vakre konjunktiver.
Fra 1. januar 1970 til han gikk av med pensjon i 1996 var Helge Nordahl ansatt ved Universitetet i Oslo, først som dosent og deretter som professor fra 1972. Jeg har aldri hatt ham som lærer, men jeg kjenner mange som hadde den glede. De vitner om hvilken fest det var å lære gammelfransk av Nordahl; han evnet å gjøre en i utgangspunktet tung obligatorisk disiplin til en spennende reise i middelalderens store tekster. Også hans grammatikkundervisning gikk det gjetord om. Som en av hans daværende studenter nylig fortalte meg: Han kunne gjøre forklaringen av en konjunktiv til et innblikk i et eksistensielt drama.
Helge Nordahl er kanskje mest kjent for sine oversettelser og gjendiktninger av fransk middelalderlitteratur. Vi kan takke ham for i alt ti utgivelser i Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Storverk som Rolandsangenog Gralsfortellingen er blant disse, likesåRoseromanenav Guillaume de Lorris, skrevet omkring 1230-1235. Jeg vil særlig fremheve Roseromanen, en allegorisk fremstilling på vers av kjærlighetens gleder og kvaler. Den har hatt et langt etterliv i litteraturen; den handler nemlig om fallet fra lykkelig til ulykkelig kjærlighet, en uslitelig tematikk som romankunsten tilpasser sin tid gang på gang opp gjennom århundrene, og som det fremdeles i dag skrives romaner om. La meg gi et par eksempler på Nordahls gjendiktning, der originalens enkle og ukunstlete språk, rytme og poesi formidles på et like direkte og naturlig norsk:
Jeg valgte én, blant alle andre,
den vakreste, og ingen annen
på stedet målte seg med den
for meg, som hadde sett den ene.
Slik taler elskeren når han lykkelig har funnet sin rose. Men så samler onde krefter seg om å ødelegge idyllen; rosen stenges inne og elskeren kastes ut, ensom og forlatt kretser han rundt den uinntagelige festningsmuren mens de onde fryder seg:
Men jeg, som venter utenfor,
jeg lider dypt i sorg og kval.
Og visste man det liv jeg fører,
da fattet man medlidenhet.
Mindre kjent er det kanskje at Nordahl også har skrevet en bok om retoriske figurer. Den ble utgitt på forlaget Grøndahl Dreyer i 1994 og bærer tittelen: Retorikk. De viktigste retoriske figurer belyst ved eksempler fra riksmålets litteratur. I likhet med gammelfransk og konjunktiv høres dette kanskje ut som noe bare spesialister kan elske, men slik forholder det seg ingenlunde. Dette er snadder for både leg og lærd. De retoriske figurer er i overveiende grad gjentagelsesfigurer, skriver Nordahl i innledningen. På s. 58 finner vi figuren anadiplosis,som antagelig svært få har hørt om, men som vi straks gjenkjenner når vi ser den. «I denne figur står det identisk gjentatte element i et utsagns finalposisjon og i det følgende utsagns initialposisjon,» leser vi. Og videre: «Det best kjente eksempel på en anadiplosis i litterær tekst for de aller fleste nordmenn, tør være Grundtvigs mektige påskesalme:
Påskemorgen, slukker sorgen,
slukker sorgen til evig tid.
Den har oss givet, lyset og livet,
lyset og liveti dagning blid.
Påskemorgen, slukker sorgen,
slukker sorgentil evig tid.»
Som vi ser, begrenset ikke Helge Nordahl seg til det franske i sin utforskning av språkets og litteraturens plass og betydning i vår sivilisasjon. I 2011 utga han dessuten en bok om Johan Falkberget med tittelen Adelspenn i arbeidsneve, en tittel som for øvrig spiller på minst to retoriske figurer: allitterasjon (a – a) og antitese (adel / arbeid), slik disse figurene er beskrevet og definert i Nordahls retorikkbok. Men selv om Falkberget er så norsk som man vel kan bli, dukker likevel det franske opp i Nordahls lesning av ham. Han viser hvilken påvirkning fransk litteratur representert ved Victor Hugo og Les misérables hadde på Falkberget og særlig hans kristendomssyn, slik det kommer til uttrykk både i Den fjerde nattevakt og i Nattens brød. Påvirkningen fra Les misérables gjelder i første rekke den posisjon biskop Myriel har i Victor Hugos roman. Jeg vil til slutt sitere Nordahls egen avslutning på kapittelet om Falkberget og Frankrike:
«For nu å avslutte, ikke i det bombastiske, men med et lite smil, vil jeg si at Falkberget er oppfattet som en trofast protestant av Luthers tro. Det er sikkert riktig, men det er morsomt å påpeke at blant hans første lærere i kristendom var det også en biskop. Og han var katolsk.
Kristendommen var nok én for Falkberget. Men ikke tro at den var endimensjonal.»
Endimensjonal var heller ikke Helge Nordahl. Vi minnes ham i takknemlighet.