Arthur O.Sandveds minneord på møtet i Det Norske Akademi 9. september 2013
For akkurat en måned siden fikk vi den vonde meldingen at vårt akademimedlem Kristian Smidt var gått bort. Kristian fikk et langt og begivenhetsrikt liv. Om et par måneder ville han ha fylt 97 år. Kristians hovedgjerning som professor i engelsk litteratur ved UiO var knyttet til en stilling han var fortrinnlig kvalifisert til. Han var vokst opp og fikk sin tidligste skolegang i England. Faren var sjømannsprest i London noen år. Så de praktiske språkferdigheter som kreves av en engelsklærer fikk Kristian så å si gratis. Han var en av de relativt få engelsklærere ved UiO som var fullstendig bilingval. Han fortalte meg ved en anledning at da han som ung mann kom tilbake til Norge for å ta artium, var hans engelsk bedre enn hans norsk. Men som den språkbegavelse han var, tok det ikke lang tid før han også fikk orden på norsken.
Han luktet først litt på teologien, men det ble med lukten. Han ble cand.philol. i 1939 og var deretter lektor i noen år. I 1950 begynte han sin universitetskarriere da han ble universitetsstipendiat. Allerede året før hadde han tatt sin dr.grad på avhandlingen: Poetry and Belief in the Work of T.S. Eliot. Så gikk det ikke mer enn et par-tre år før han ble dosent og fra 1955 professor i engelsk litteratur.
Året før Kristian ble cand. philol. var engelskfaget (Kristians hovedfag) gjenstand for debatt i Stortinget. C.J. Hambro sa da «Situasjonen i engelsk er den at «der er ledig et professorat, der er intet dosentur, der er et ubesatt lektorat. Der er en absolutt nødstilstand.» Det var en adekvat beskrivelse av den krisetilstand engelskfaget hadde befunnet seg i i mange år. Og hvis jeg får være litt personlig et øyeblikk, kan jeg fortelle at: Jeg hadde nettopp tatt min første universitetseksamen (tysk bifag) våren 1955 og ble spurt av en av mine tysklærere: Hva skal du gjøre nå? «Jeg hadde tenkt å begynne på engelsk hovedfag.» Da kom svaret spontant og meget raskt: «Nei, fy for all ulykke, du må da ikke rote deg bort på den seksjonen.» Det min tysklærer ikke visste, var at engelskfaget var på vei ut av sin krise akkurat på denne tiden. Det var kommet nye folk der – og en av dem var Kristian Smidt, som ble professor akkurat det året.
Sammen med et par-tre andre dyktige kolleger fikk altså Kristian det oppdrag å få engelskfaget ut av krisen og å løfte det opp på et anstendig akademisk nivå. Det hadde han og hans kolleger de beste forutsetninger for å kunne gjøre. Fra og med Kristians utnevnelse og i årene fremover ble forskningsinnsatsen i engelsk litteratur lagt merke til og anerkjent av anglister i andre land – også i engelsktalende land. Ja, Kristian Smidts arbeider om T.S. Eliot, James Joyce og senere Shakespeare ble ikke bare lagt merke til og anerkjent, men også til dels betegnet som epokegjørende (f.eks. av professor Donner i Uppsala). Ja, epokegjørende var Kristians forskning i hvert fall i den forstand at den innleder en epoke da utenlandske anglister igjen «looked to Norway». Det hadde ikke skjedd siden Johan Storms dager på slutten av 1800-tallet.
Men Kristian var ikke bare en betydelig forsker. Han var også en god pedagog. Og kombinasjonen av de to kvalitetene er det ikke alle univ.lærere som kan oppvise. Men Kristian kunne det. Studentene strømmet til hans forelesninger. I tillegg hadde han meget godt utviklede sosiale evner. Og hvis jeg igjen får være litt personlig, så nøler jeg ikke med å si at den beste delen av min studietid ved Det Kgl. Frederiks var de to årene jeg tilbrakte som hovedfagsstudent ved Britisk Institutt. Og BI var først og fremst Kristian Smidts verk. Instituttet ble dannet før han tiltrådte. Han hadde ingen fremtredende rolle ved instituttets tilblivelse. Men det var han som «blåste livets ånde» inn i det. Da jeg skrev engelskfagets historie ved UiO, viet jeg et kapittel i bind II til instituttene, som jo var et meget viktig element i den gjenreisning av faget som hadde sin begynnelse omkring 1950. Om BI skriver jeg (198):
«Ved hjelp av Anders Jahres storstilte gave var det … lykkes BrI å skape et hensiktsmessig og tiltalende arbeidssted for lærere og (hovedfags)studenter. Her utviklet det seg etter hvert også et trivelig sosialt miljø, hvor lærere og studenter kunne møtes til uformelle samtaler om faglige og andre spørsmål., og for å spise sine «nistepakker» – om vinteren i peisestuen i kjelleren og i sommerhalvåret ute i haven. Av lærernes innsats for å bygge og vedlikeholde dette miljøet må Kristian Smidts spesielt fremheves.»
For sin store innsats for engelsk litteratur og kultur i Norge ble Kristian i 1985 tildelt The Order of the British Empire (The Order of the BE). Hadde det så sant eksistert en Order of the BI, så ville Kristian Smidt ha vært en selvskreven kandidat også til den.
I dag minnes vi vårt akademimedlem Kristian Smidt. Men jeg syntes det var naturlig for meg å hedre min gamle lærer og venn med å dvele ved hans innsats som forsker, som pedagog – og som faggjenreiser. Det er rett og riktig at vi i dag hedrer hans minne.