Nils Heyerdahl og Lise Fjeldstads minnetale i Det Norske Akademi 19/5-2014
Nils Heyerdahl:
En stemme som ble kjent og kjær for en hel nasjon er forstummet, men vil leve videre i manges indre øre og i tallrike innspillinger som fortsatt vil være til glede.
Som skuespillerinne og diktformidler holdt Liv levende en arv fra gullalderen i norsk teater og diktning, men hun var også en engasjert utforsker av ny dramatikk og poesi.
Liv Strømsted debuterte på Nationaltheatret i 1941 i det siste stykke som hennes mentor Bjørn Bjørnson regisserte, hans fars “Geografi og Kærlighed”. Siden kom hun med i den Stanislavskij-gruppen som etter krigen sto frem som Studioteatret, en viktig arena i Norge for det moderne teater og nyere dramatikk. Hennes roller på Nationaltheatret, Oslo Nye Teater, Rogaland Teater, Fjernsynsteatret og Radioteatret var mange og spendte vidt: fra Shakespeare, Bjørnson, Ibsen og Tsjekhov til Anouilh, Claudel og Tennessee Williams.
Etter å ha spilt Ysé i Paul ClaudelsPartage de midi, “Dagen vender”, i Claes Gills oversettelse og regi i 1965, forlot Liv Strømsted teatret for en lang periode og sto frem som Liv Dommersnes, oppleseren av poesi og prosa. Hun tolket diktere som Henrik Wergeland, Herman Wildenvey, Olaf Bull, Sigbjørn Obstfelder, Edith Södergran, Claes Gill, Emil Boyson og Arne Garborg.
I 1979 ble hun medlem av Det Norske Akademi. Også dette forum beriket hun med sine innføringer og opplesninger av Camilla Collett, Emil Boyson, Henrik Ibsen og selvfølgelig: Henrik Wergeland, som hun mer enn noen annen gjorde nærvær-ende og aktuell for nye generasjoner. En formidlingsbragd av de store.
Jeg hadde gleden av å følge henne inn i hørespillstudioet da hun så sent som i 2007 skulle lese inn Wergeland-dikt, i en innspilling som senere kom ut på CD. Hun hadde ikke vært der på flere tiår og det var åpenbart en overveldende opplevelse for henne igjen å tre inn i et rom der hun gjennom mange år hadde arbeidet så ofte og så intenst sammen med kjære kolleger. En dramatisering av Hamsuns Victoria, med henne i tittelrollen, Per Sunderland som Johannes og Olafr Havrevold som fortelleren, er det stykke som flest ganger er blitt ønsket gjenutsendt av lyttere og flest ganger er blitt sendt i reprise i hele Radioteatrets historie.
Liv Dommersnes ble statsstipendiat i 1984. Hun mottok Oslo bys kunstnerpris, Aase Byes ærespris, Herman Wildenveys poesipris, Radioteatrets Blå Fugl ærespris og Anders Jahres kulturpris, og hun var ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Språket er skuespillerens viktigste redskap, og scenespråket har, så lenge vi har hatt teater her i landet og inntil relativt nylig, vært et forbilde for et landsgyldig talespråk. Liv Dommersnes hadde et intimt og livslangt kjærlighetsforhold til språket, til ordet og – helt konkret: til ordene. Med sin stemme fylte hun dikternes ord, men også sine egne, med liv, lys, sensualitet og varme.
Det Norske Akademi for Språk og Litteratur minnes Liv Dommersnes med dyp respekt og takknemlighet.
Lise Fjeldstad:
En stor kunstner, en av de aller største, har forlatt oss. Liv – har noen noensinne båret det navnet med større rett? Liv! Det var liv hun var, det var liv hun utstrålte, det var liv hun ga andre.
Et møte med Liv fikk meg alltid til å føle at noe av hennes lys hadde smittet over på meg. Jeg følte meg rikere, lysere, gladere. Mer levende. Hennes utstråling privat og på scenen var unik. Når hun leste Wergeland var hun gjennomlyst, og vi som lyttet ble belyst og opplyst – og utviklet som mennesker. Stemmen, den kan ikke beskrives, men den huskes. Den klinger i oss, “det kimer av falmet lyd, som glir tilbake bak rødmende lunde, gylne kirkespir”, sier Olaf Bull. Ja, stemmen din klinger i oss, Liv, din Wergeland-stemme, din Bjørnson-stemme, din Edith Södergran-stemme, din Olaf Bull-, Emil Boyson- og Wildenvey-stemme. Takk for ditt heftige, bankende hjerte – ditt gnistrende lys, takk for at du har gitt oss evige øyeblikk!