Av Nils Heyerdahl,
holdt på Akademiets møte 10. september 2012
Vårt medlem Eilif Johannes Straume døde 18. august i år. Han var født i oktober 1928 og ble 83 år gammel. Han ble innvalgt i Akademiet i 1979.
Det er vanskelig å forsone seg med at et barn eller et ungt menneske dør, når alle livets muligheter ennå ligger foran det, urealisert. Anderledes når et menneskes løp synes å være fullført, når sykdom gjør det trett og plaget og når det med et treffende bibelske uttrykk er “mett av dage”.
Jeg tror Eilif Straume var nådd dit. Han kunne se tilbake på et rikt og innholdsmettet liv, med sentrum i et godt og trygt familieliv og med et yrke som ga ham det privilegium å få dyrke sine interesser og utfolde sine talenter i rikt monn. Ikke alle er så heldige. Men i de siste årene var det nok mange tunge stunder. Kanskje ble døden, da den kom, ikke opplevd som en siste fiende, men som en befrier. Eller som Hjalmar Gullberg, sier: ej som ovän, utan som en äldre bror.
Eilif Straume døde, omgitt av sine nærmeste, og med et livsverk som var bragt til ende, eller som latinerne sier: perfectus. Fullendt.
Sammen med sin yngre bror Gunnar vokste han opp i Sponviken, nær svenskegrensen, der bestemoren, som var svensk, drev landhandel. Faren var forstander i den evangelisk-lutherske frikirke og moren pianolærerinne.. Som liten gutt leste ofte i sin svenske bestemors salmebok og syntes at språket var så vakkert at han måtte gråte fordi han ikke var svensk!
Etter artium studerte han filologi i Oslo, tok fransk og engelsk bifag og norsk hovedfag med en avhandling om Olav Aukrust. At han var riksmålsmann var selvfølgelig ikke noe hinder for at han også var glad i og fortrolig med nynorsk språk og litteratur.
Interessen for teatret ble tidlig vekket. Som student lekte han med tanken på å bli skuespiller og leste privat med flere skuespillere. Han var statist ved Nationaltheatret og da han etter embedseksamen var lektor ved Eidsvoll landsgymnas i fem år, satte han opp flere teaterforestillinger med elevene.
Som en rekke andre av sin generasjon med filologer kom han inn i NRK Dagsnytt. Han behersket uten vanskelighet begge våre målformer, også muntlig og presenterte gjerne nyhetene på nynorsk. Kringkastingssjef Kåre Fostervold sa at han hadde “eit framifrå papegøyetalent.” Fra Nyhetsavdelingen gikk han over til Opplysningsavdelingen, senere Kulturavdelingen i radio. Det skulle bli over tyve år i kulturjournalistikk og programledelse.
I programserien “Vi møter et dikt” viste Eilif sin kanskje sterkeste side: en lydhørhet for det poetiske språks egenart, en evne til varsomt å nærme seg diktenes kjerne og antyde deres hemmeligheter. Han tok litteraturen på alvor, men kunne også spøkende leke med ordene, glede seg over nye og overraskende formuleringer, fryde seg over et godt sitat. Sammen med Göran Tunström, Arne Thomas Olsen og Marta Norheim deltok han i serien “Salong Gry”, der Gry Waage inviterte til muntre og uhøytidelige møter med mennesker og bøker. Lenge før spørrelekene fikk sin renessanse og ble gjendøpt som “quiz” laget han den populære litterære gjetteleken “Spor i ord”.
Eilif Straume var en formidler som forente NRKs solide opplysningstradisjon med evnen til å fornye og modernisere kulturjournalistikken i radio. Ledig, ofte humørfylt og med smittende glede førte han sine lyttere med seg til personlige møter med forfattere og deres verker, bak og bortenfor den poserende overflate-verden.
Når han intervjuet forfattere og kunstnere, satt han ikke med revolveren klar, men innbød til den gode og intelligente dialog. Godt å vite at disse samtalene finnes i våre arkiver: de er en del av nasjonens hukommelse.
Han laget mange teatermagasiner med rapporter fra scenekunstens verden og han fikk kjente skuespillere til å fortelle om “den rollen”, en sceneskikkelse de hadde et spesielt forhold til. Han laget også programmer om malerkunst, om klassisk arkeologi og sammensatte temaprogrammer av en type man knapt lenger hører nå, i magasin-radioens tidsalder.
Selv ga han ut en diktsamling i 1997, med tittelen “Mellomaktsmusikk”. Også i den reflekteres hans livslange omgang med og kjærlighet til ordene:
Ordene mine har stått
som passasjerer ved landgangen
hele livet:
Skal du ikke snart slippe oss i land?
Nå er landgangen lagt
og de kommer over
fra øvre og nedre dekk
og lugarene under.
Jeg kontrollerer ikke lenger
papirer og bagasje.
De slipper i land på en betingelse
at de skal lyse og varme.
På havet har de hatt sin lanternetid
og lagret noe som ligner ømhet
mens de observerte mitt vaklevorne liv
på bryggekantene.
Samtidig som han arbeidet i NRK anmeldte Eilif Straume lyrikk i Aftenposten. Etter at han sluttet i NRK var han i mange år ansatt som teater- og lyrikkanmelder der. Han satt i mange år i styret for Kritikerlaget, likeledes i styret i PEN-klubben. Han redigerte en rekke lyrikk-antologier og var konsulent for flere forlag og for Fjernsynsteatret. Han fikk Riksmålsforbundets lytterpris i 1979 og Olav Dalgards pris som Årets kritiker i 1988. I 1979 ble han valgt inn som medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur og var en aktiv deltager på Akademiets møter så lenge helsen holdt.
Eilif var en god kollega for oss som hadde gleden av å arbeide sammen med ham, ey engasjert medlem av Det Norske Akademi, en kyndig veiviser i litteraturen verden og et godt menneske å være sammen med.
Fred over Eilif Straumes minne.