Holdt av Egil Kraggerud på Det Norske Akademis møte 13. mars 2017
Da Knut fylte 90 takket jeg ham for hans gode humør især på 70- og 80-tallet da vi begge kunne føle oss undergangsdømt. Det var aldri en så mørk dag at det ikke lekte en munterhet i øyekroken hos Knut. Av og til var den ertende. Men jeg lærte å tolke den. Han syntes daglig å si: Gleden ved faget skal man ikke få tatt fra meg. Jeg tror han hadde utviklet denne forsvarsmekanismen i løpet av fangetiden fra 1942 til 44. Traff man Knut i kantinen i HF-bygget, visste man at det ikke var tid for å lamentere; verden var full av muligheter, slipp bare optimismen til. Verden var også breddfull av dårskap. Det var alltid en glede for ham når han hadde funnet en treffende formulering hos Nils Kjær å servere. Livet hadde ellers nok av mørke sider. Knut hadde i lang tid Arthur Schopenhauer på sitt nattbord, en filosof etter Knuts hode, en som tok bort slørene mellom oss og virkeligheten. Noen av hans helter i den antikke verden var av den sorten: Sokrates, den frie tenker, gjerne fritenkeren, men først og fremst Epikur. Romeren Lucrets raget også høyt, Epikurs store og begeistrede formidler.
Knut var en utpreget selvstendig natur. Ingen av hans lærere på Universitetet trengte å foreslå noe tema for ham. Typisk for Knut var at han valgte den vanskeligste siden av epikureismen som sitt forskningsfelt, Epikurs teologi. Epikur plasserte som kjent gudene i et kosmos for seg, ute av stand til å gripe inn i vårt kosmos. Ja, men hvordan kan vi da vite noe om dem, hvordan kan vi erkjenne dem? Det var emnet for Knuts doktoravhandling. Han hadde evnen til å skrive forståelig om emnet. Klarhet kjennetegnet ham i det hele. Jeg hadde nylig gleden av å lese en av hans første artikler på nytt. Med en gang kommer han til saken med et sunt resonnement. Det var en kvalitet han alltid beholdt. Selv om Knut aldri skrev mye, har han satt klare avtrykk etter seg. Fragmentene av Epikurs filosofi førte Knut til forskningssenteret for de forkullede papyri fra Herculaneum i Napoli. Vi må huske at forskningen rundt dette begravde biblioteket hadde pågått i snart to hundre år da Knut slapp til. Ekspertene mente det ikke var mer å hente. Det var i dette miljøet Knut utfoldet sin Askeladden-natur, nærmest bokstavelig. Han allierte seg med eksperter hjemmefra og klarte å fjerne lag på lag av svartbrent papyrus. Dette arbeidet førte ham riktignok bort fra de epikureiske skrifter over på latinske papyri. Mer enn engang kunne vi høre hans «Jeg fant», «jeg fant». Det var biter fra Ennius, fra Lucrets og av komedieforfatteren Caecilius. Metodisk nøyaktig som han var, måtte han slite med disse gjenvunne bokstaver i årevis før de kunne avgi en noenlunde sammenhengende tekst for ham. Men jeg kunne se hvordan arbeidet gledet ham. Han lot meg aldri glemme at forskerens fremste belønning er gleden ved de små fremstøt inn i det ukjente.