Av Nils Heyerdahl
Vårt medlem Asbjørn Aarnes døde 8. januar, 89 år gammel. En ruvende skikkelse har lagt ned sin vandringsstav. Som litteraturforsker, tenker, språkelsker, forfatter, formidler, igangsetter og miljøskaper har han satt varige spor etter seg i vårt lands intellektuelle liv og i enkeltmenneskers sinn. Som veileder, inspirator, støtte og venn ga han generøst av seg selv til mange mennesker som nå kjenner et stort savn, men også en dyp takknemlighet over hva han ga.
Han ble innvalgt i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur allerede i 1961, var preses fra 1967 til 1982 og har preget denne institusjonen kanskje mer enn noen annen gjennom sin ledelse, sine mange foredrag og sin engasjerte deltakelse i diskusjoner om språkpolitiske, litterære eller filosofiske spørsmål. Også i dette forum utfoldet han den evnen til å skape dialog og fellesskap som preget hans virke på Universitetet og på de intellektuelle møteplasser han grunnla og holdt levende gjennom mange år.
Da han kom til Oslo som ung student i fredsåret 1945, sto flere veier åpne. Han valgte Universitetet og filologien, med fagene litteraturhistorie, engelsk og fransk, men kunne like gjerne ha slått inn på en skjønnlitterær vei som forfatter. Han skrev dikt som ble publisert og skuespill som ble oppført, men denne dikteriske raptus ble etter en tid stanset av hans egen litterære dom: «Dikt skal si seg selv og ikke noe annet. I et godt dikt er det ordene som synger, mens det i mine dikt var idéene som sang».
Da han etter studier i Paris og Oslo tok doktorgraden i 1957, var det med en avhandling som nettopp undersøker det poetiske som fenomen og egenart: Diktningen hos Gérard de Nerval: hans estetikk og poesi. I Nervals dikt møtte han det som skulle bli et sentralt begrep i hans egen poetikk og som Welhaven kaller «det uutsigelige». I dette skiller det fullendte dikt seg fra en hvilket som helst annen tekst. Det bruker språket på en helt annen måte. Hos Nerval fant han også en forening av poesi og refleksjon som kom til å prege hans egen gjerning, der kunstnerisk erfaring og filosofisk refleksjon møttes i fruktbart samspill.
I 1964 ble Asbjørn Aarnes professor i europeisk, særlig fransk litteraturhistorie ved Universitetet i Oslo og satt i denne stillingen til han gikk av med pensjon i 1993. Skjønt «satt » er ikke et velegnet verb i denne sammenheng. Aarnes var stadig i bevegelse, tok initiativer, engasjerte seg, igangsatte prosjekter, samlet folk til seminarer, redigerte bokserier, anmeldte lyrikk, oppmuntret unge talenter og var virksom langt ut over professoratets normale domene.
Sammen med Egil A. Wyller redigerte han serien Idé og tanke, som fra 1960 av fornyet den filosofiske debatt i Norge. I løpet av 25 år kom det ut over 40 bind med emner fra antikken til vår egen tid. Sammen med Wyller og Leiv Amundsen utga han serien Norske filosofer i det 19. århundre og bragte derved en nærmest glemt norsk filosofitradisjon frem i lyset. Han var hovedredaktør for Thorleif Dahls Kulturbibliotek fra 1978 til 2001 og ansvarlig for ca. 50 bind i denne serien, i hovedsak klassiske eurpeiske verk i norsk oversettelse.
Sammen med Emil Boyson utga han diktantologien Norsk poesi. Fra Henrik Wergeland til Nordahl Grieg.
Hans eget forfatterskap er omfattende og vidtspennende. Hans bibliografi over bøker og artikler omfatter rundt 700 titler med emner særlig fra fransk og nordisk littertur og filosofi: Boileau, Descartes, Montaigne, Baudelaire, Bergson, Kafka, Camus, Sartre, Marcel, Levinas, og fra det nordiske: Snorre, Welhaven, Boyson, Gill, Alf Larsen, Reiss-Andersen, Olav Nygard, Olav H. Hauge.
I 1978 inviterte han til et seminar på Svenkerud Hotel på Nesbyen i Hallingdalen, midtveis mellom Bergens og Oslos universitetsmiljøer. Det ble til Humanistisk seminar, et viktig foredrags- og diskusjonsforum som i 1983 flyttet sine møter til Granavolden Gjæstgiveri på Hadeland. Seminaret var et svar på tilstanden ved våre universiteter, som mer og mer ble preget av byråkrati og tilpasning til det Aarnes så på som en overfladisk tidsånd. Filosofien, den faglige refleksjon og kulturhistorien var blitt hjemløse. Ambisjonen var ikke å forandre verden, men å gjenreise seminaret i dets opprinnelige betydning som sted for såing og vekst, et fristed for intellektuell søken. Gjennom etterfølgende bokutgivelser nådde mange av seminarenes innlegg og overveielser langt ut over deltagernes krets.
Blar man gjennom katalogen over hva dette humanistiske såsted har beskjeftiget seg med gjennom årene, blir man slått av mangfoldet av emner, men også over det overordnede som forener dem: driften etter å forstå hva tingene betyr.
I samme ånd ble Humanistisk Kollegium igangsatt i 1994, med ukentlige dobbelttime-forelesninger og etterfølgende diskusjoner, åpne for alle. Også der gjenkjenner man det humboldtske universitetsideal: et karrièrefritt, forskende fellesskap, der man deler generøst og søker innsikt sammen.
Slik var Asbjørn Aarnes en igangsetter og et samlingspunkt, en inspirator for mange og et korrektiv til dominerende filosofisk og kulturelle strømninger i samtiden. Han kom tidlig i kontakt med «den annen front» i norsk kulturliv: mennesker som så i andre retninger og hadde andre preferanser enn kulturradikalismen i etterkrigstidens Norge. Særlig viktig for ham ble idéhistorikeren A.H. Winsnes, litteraturforskerne Peter Rockseth og Carl Wilhelm Holst, dikteren Emil Boyson og filosofene Egil A. Wyller og Hans Skjervheim. Og blant utenlandske inspiratorer Frederik Billeskov Jansen, Roman Ingarden, Jean Wahl, Charles Gobinot og Henri Gouhier, flere av dem ble hans venner.
Asbjørn Aarnes var det gode og inspirerende samværs mann. I godt lag kunne han slippe løs sin burleske humor og sin sans for det absurde. Hans historier og anekdoter beveget seg gjerne ubesværet mellom fiksjon og virkelighet. Med små dramaturgiske grep og store overdrivelser kunne han løfte det faktiske og trivielle opp til overraskende og poengterte fortellinger. Asbjørn Aarnes var en språkkunstner, både skriftlig og muntlig.
Noen stusser ved at han med sin dialektbakgrunn fra Vågbø på Nordmøre ble en ivrig riksmålsmann. Selv fant han det helt naturlig. Han opplevde det ikke som noe tap av egen identitet å lære seg det nasjonale fellesspråket som er bærer av landets rikeste litterære tradisjon. Han beundret riksmålets nyanserikdom, dets tydelighet og dets rekkevidde. Han ofret ikke sitt eget, men «opplyste det», sier han i boken Ut av fatning, der han forteller om sitt liv og sine tanker i samtale med Hall Bjørnstad.
Han kjempet mot samnorsken, den politisk styrte og umusikalske tvangsforening av landets to målformer, men aldri mot nynorsken. Vulgærpropaganda mot nynorsken var ham dypt fremmed. Han drømte om at Det Norske Akademi en gang også skulle få medlemmer med nynorsk som hovedspråk. Han var opptatt av nynorskens kamp for å overleve og noe av det beste han skrev hadde denne målformen: små observasjoner og refleksjoner i spalten «Så sant som det er sagt» i avisen Dag og Tid, senere samlet i boken Råka av røyndom. Den europeisk orienterte akademikeren og den hjemstavnskjære nordmøringen forenes her i en prosa full av klokskap og varme.
Avgjørende i hans modne år ble Emmanuel Levinas og dennes tanker om møtet med den Annen, det andre mennesket. Selv sa han at denne filosofien rammet ham og snudde opp ned på ting i hans eget liv. Asbjørn Aarnes tok den intellektuelle erkjennelse og kunsten på forpliktende alvor, men viktigst for ham var alltid møtet med og omsorgen for den Annen: «Vi må vende tilbake til begynnelsen og huske på at vi engang har vært fullstendig i omverdenens favn. Vi må aldri skikke oss slik at vi glemmer at vi bæres, samtidig som vi selv prøver å bære.»
Det var godt å være i et slikt menneskes nærhet.
Vi lyser fred over Asbjørn Aarnes’ minne.