Ordet, 3/2013
For et språkakademi er ikke seksti år noen alder å snakke om. Det første av sitt slag, Accademia della Crusca, ble grunnlagt i Firenze i 1583, utga sin første ordbok i 1612 og er stadig i aktivitet. Mange flere er kommet til gjennom århundrene. De oppsto i bestemte historiske situasjoner og har hatt varierende grad av offentlig status i sine hjemland, men felles for dem har vært språkrøkt og normering på basis av tre hovedkilder: litterær tradisjon – dagens språk i bøker, aviser og publikasjoner av anerkjent kvalitet – alment akseptert, landsgyldig tale.
ET BARN AV SPRÅKSTRIDEN
Det Norske Akademi ble stiftet i en periode da tilnærmingsideologien herjet som verst i norsk språkpolitikk. En lang rekke høyst oppegående riksmålsformer var stokkjaget fra offisiell rettskrivning, bokmålet i skolebøkene var en språklig avart som knapt var å finne annetsteds, og i lesebøkene ble norske forfattere freidig omskrevet i pakt med den rådende folkemålsideologi . Gjennom stadige rettskrivningsreformer skulle landets to skriftspråk omdannes til en samnorsk skolenormal. Det utløste sterke protester på slutten av 1940-tallet og begynnelsen av 1950-tallet. Foreldreaksjonen mot samnorsk mobiliserte store folkemengder fra landsende til landsende, representanter for ti tusen norske sjømenn møtte opp i Stortinget for å protestere mot språkpolitikken, en gymnasiastaksjon satte de verste samnorsklærebøkene på svarteliste, en skoleaksjon i Oslo samlet 90 % av alle foreldre med barn i først klasse til protest mot språket i lærebøkene, og fjorten dager etter Akademiets fødsel utkom det første nummer av foreldreaksjonens avis Frisprog. Den skulle kjempe mot tvangstilnærmingen i en drøy mannsalder, og ble dertil en velredigert og respektert kulturavis med noen av landets fremste penner som bidragsytere.
Da Arnulf Øverland i 1953 inviterte til Akademiets konstituerende møte i sitt hjem, æresboligen Grotten, var det ikke for å danne en ny kamporganisasjon, men etablere en sakkyndig instans som skulle ha språknormering og ordbokutgivelser som sentrale oppgaver. Slik, og gjennom råd og veiledning, skulle Akademiet bli en motkraft mot den språkpolitiske linje som ifølge stifterne ville «berøve språket dets verdighet og forringe dets brukbarhet som instrument for tenkning og diktning». Til møtet hadde Øverland invitert professor A.H. Winsnes, psykiateren Trygve Braatøy, riksantikvar Harry Fett, forfatteren Sigurd Hoel, direktør Fred. Lange-Nielsen, professor H.P. L’Orange og sceneinstruktør Gerda Ring.
Akademiet holdt kort tid etter sitt første ordinære møte. Da var flere medlemmer kommet til: odelstingspresident C.J. Hambro, forfatteren Cora Sandel, tegneren Ragnvald Blix og professorene Francis Bull, Magnus Olsen, Jacob S. Worm-Müller og Leiv Amundsen. Først året etter, 30. september 1954, trådte så Akademiet frem for offentligheten gjennom et åpent møte i Universitetets Aula. For en fullsatt sal holdt Francis Bull, C.J. Hambro og Arnulf Øverland hovedtalene, mens Knut Wigert, André Bjerke, Jens Bjørneboe og Carl Keilhau leste dikt. Møtet fikk bred dekning i pressen. Slikt var godt stoff den gang.
LANGSOMT KLIMASKIFTE
Så begynte hverdagen. I de første årene var det akademimøter hver måned, med Hotell Continental i Oslo som hovedbase. På møtenes dagsorden sto språknormering (godkjennelse av Riksmålsordlisten), utgivelse av ordlister og ordbøker, publisering av bøker og småskrifter om språkpolitiske spørsmål, samt rapporter og diskusjoner om det som skjedde på språkfeltet i Stortinget, departementet, offentlige komitéer og organer. Det andre området som Akademiet skulle beskjeftige seg med, var litteraturen. Bokserier med norske og utenlandske klassikere ble redigert og utgitt, bokprosjekter støttet. Akademiets medlemmer deltok ofte i den offentlige debatt om norsk språkpolitikk, som langsomt endret seg etterhvert som årene gikk.
På 1950-tallet tok Norsk språknemnds forslag til læreboknormal mye tid og oppmerksomhet. Den bitre striden rundt de obligatoriske radikale former i lærebøker kom over i en roligere fase da statsråd Helge Sivertsen i 1964 nedsatte en bredt sammensatt språkfredskomité. Den fikk navn etter sin formann, professor Hans Vogt, som siden ble medlem av Akademiet. Komitéen gikk til sakens kjerne: det urimelige i at riksmålsformer som var levende i litteratur og presse, ikke var tillatt i lærebøker og i elevers skriftlige arbeider. Etter to år ble komitéens innstilling avgitt. Da var Sivertsen gått av og en åpenbart motvillig og nølende politisk ledelse i departementet tenkte seg om i fire år før den trakk konsekvensen: Norsk språknemnd, med sitt bundne tilnærmingsmandat, ble nedlagt og Norsk språkråd skulle opprettes som et «råd for språkvern og språkdyrking».
Etter ytterligere to år, i 1972, var Norsk språkråd i gang. Men det skulle vise seg ikke å være lett å få aksept i rådet for det som var Vogt-komitéens klare anbefaling: å gjeninnføre «forbudte» riksmålsformer. Det tok hele syv år (NB: syv er idag tillatt i offisiell rettskrivning!) før Norsk språkråd avleverte sine forslag til departementet, og ytterligere to år før forslagene, i 1981, ble nedfelt i en stortingsmelding som Stortinget sluttet seg til og som så ble autorisert ved kongelig resolusjon. Dette såkalte liberaliseringsvedtaket for bokmålet var en milepæl på veien mot en ny språkpolitikk, og ble videreført i stortingsmeldinger (1997-98 og 2001-02), som gjorde det klinkende klart at tilnærmingspolitikken var forlatt.
I mellomtiden hadde Akademiet, i pakt med sine normeringsprinsipper, foretatt en justering av ord og ordformer som ikke lenger var så alminnelig utbredt som før. Allerede i 1979 ble det innført valgfrihet i en rekke av riksmålets såkalte faneord : efter – etter, farve – farge, have – hage, nevnd – nemnd, sne – snø, sprog – språk; de moderne formene var da forlengst en selvfølgelig del av de fleste riksmålsbrukeres språkvaner.
I 2003 oversendte Norsk språkråd departementet et omfattende forslag til revisjon av rettskrivningen i begge målformer. Det ble vedtatt i 2005 og innebar blant annet at skillet mellom hoved- og sideformer ble opphevet, og at det ble innført valgfrihet mellom -a og -en for samtlige hunkjønnsord. Samtidig ble mange kunstige og lite brukte former fra tilnærmingstiden fjernet. (En mer detaljert redegjørelse for normeringshistorien i Norge finnes i Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål, Kunnskapsforlaget 2013).
EN ANNEN SLAGS TILNÆRMING
Utviklingen i norsk språkpolitikk har ført til en annen form for tilnærming enn den som samnorskideologene hadde tenkt seg: Den moderate varianten av offisielt bokmål ble mer og mer lik og til slutt praktisk talt identisk med det riksmål som Akademiet hadde som oppgave å normere og forsvare. Det har fått betydningsfulle konsekvenser. Det Norske Akademis Store Ordbok (NAOB), videreføringen av Norsk Riksmålsordbok, kunne innføre moderat bokmål som redaksjonsspråk. Allerede i en stortingsmelding fra 1999-2000 hadde NAOB fått status som ett av fire nasjonale oppslagsverk som skulle realiseres til grunnlovsjubileet i 2014 (de andre var Norsk Ordbok, Norsk Biografisk Leksikon og Historisk-kritisk Ibsen-utgave). Selv om departementet gjennom årene trinnvis økte sine bevilgninger til NAOB med betydelige beløp, var det ikke nok. Vesentlige bidrag er også ydet av Schibsted, Norsk Kulturråd, Thorleif Dahls Fond og Ole Gunnar Selvaag. En gledelig nyhet på tampen av språkåret 2013 var at statsbudsjettet for 2014 for første gang gir NAOB så mye som det ble søkt om.
Det endrede klima viste seg også i at Akademiet i 2011 undertegnet en avtale med Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo om å samarbeide om utviklingen av en Bokmålets og Riksmålets Ordbase (BRO), der Akademiets ordbok er en hovedbestanddel. Riksmål var et begrep som dets motstandere gjerne brukte ironisk om en språkform som ikke eksisterte eller ihvertfall ikke hadde noen som helst status i norsk offentlighet. Nå dukker ordet rett som det er opp i dokumenter fra departementet, universitetene og Språkrådet.
ÅRENE FREMOVER
Det blir en hovedoppgave for Akademiet i årene fremover å fullføre og publisere den store ordboken på nett – i den grad en digital ordbok noensinne blir fullført. Arbeidet utføres av en høyt kvalifisert gruppe leksikografer i Kunnskapsforlaget, der Petter Henriksen har det organisatoriske ansvar og akademimedlem Tor Guttu det faglige ansvar, støttet av Akademiets ordbokskomité. Den består idag av John Ole Askedal, Ole Michael Selberg, Tor Guttu og Helene Uri, som nylig avløste Arthur O. Sandved.
Akademiets vil fortsatt være en stabiliserende, men ikke endringsuvillig, aktør i norsk språknormering. Som dets første preses, Arnulf Øverland, skrev: ”Det er ikke så at et skriftsprog aldri skal forandres; det er ikke så at et levende sprog lar seg låse fast i en uforanderlig skriftlig form. Men det er heller ikke så at skriftsproget skal følge talesprogets fonetiske nydannelser hakk i hæl. Talesproget blir til på folkets tunge, skriftsproget blir til under forfatterens penn. Skriftsproget må suge næring av tale-sproget for ikke å visne, talesproget må holde fast ved skriftsproget for å ha en fast form, så det ikke utarter og forfaller.”
Et språk må normeres slik at nye generasjoner ikke blir stående fremmed overfor tidligere generasjoners skriftlige uttrykk. Vi må kunne lese og forstå våre forgjengere, og våre etterkommere må kunne lese og forstå oss. Stortingsmelding nr 48 (2002 – 2003) slo fast at norsk rettskrivning skal stabiliseres og så langt det er mulig, unngå nye og hyppige endringer. Kulturdepartementet fulgte opp denne linjen da det fastsatte nye og liberale rettskrivningsendringer i 2005.
Akademiet vil også i fremtiden hevde at skrift og tale er forskjellige språkarter, med ulike funksjoner. Akdemimedlem Finn-Erik Vinje skriver i boken Sjærlighet og sjøttkaker (2012): «Spontan tale, overført til skrift, er uleselig, og den som snakker som en bok, lyder affektert (…) Skriften er i sin natur tradisjonsbunden, den er oppfunnet for å gi språket en form som til forskjell fra talen er uavhengig av øyeblikket og rommet, og det er urimelig at den skal underkaste seg talen.»
Samtidig vil Akademiet – og Vinje – hevde at det også i Norge, i likhet med de andre europeiske land, finnes en landsgyldig talemålsnorm, ved siden av mangfoldet av dialekter, sosiolekter og idiolekter, en norm som bør følges i offentlig sammenheng, som når man taler på vegne av en nasjonal institusjon (f.eks. NRK) og målgruppen er hele landet og ikke lokalsamfunnet. Det er et rimelig krav at det gis opplæring i dette normaltalespråket. Akademiet støtter ikke endringen i NRKs språkregler som gir nyhetsopplesere adgang til å søke om unntak fra regelen om at nyhetsbulletiner skal leses på normert bokmål eller nynorsk.
Et akademi lever det meste av tiden et noe tilbaketrukket liv, konsentrert om normering, refleksjon, diskusjon og publisering, men det er Akademiets ønske i fremtiden å få en større kontaktflate med publikum gjennom internett og offentlige møter. Gjennom sin deltagelse i styre og redaksjon for Thorleif Dahls Kulturbibliotek vil Akademiet fortsatt være med å formidle verdifull europeisk litteratur. Samtidig vil det bli lagt større vekt på å gjøre bøkene kjent.
NORMERING OG SPRÅKRØKT
Riksmålsbevegelsens språkpolitiske seier er resultatet av lange og harde kamper, og den har krevet en høy pris: en valgfrihet som har gjort offisiell norsk til et ustabilt, vaklevorent og normsvakt språk. Noen kaller det mangfold, og trives godt med dét. Det gjør ikke Akademiet.
Det Norske Akademis Store Ordbok er ikke et normgivende, men et registrerende, litterært ordboksverk og vil, i likhet med sin forgjenger, Norsk Riksmålsordbok, bli en verdifull kilde for dem som søker informasjon om hvordan skrivende nordmenn har ordlagt seg fra Wergelands-tiden frem til idag. Likesom for riksmålsordboken er grunnlaget for NAOB «i prinsippet alt norsk som etter sin intensjon ikke er landsmål/nynorsk.» NAOB er altså ikke en rettskrivningsordbok.
Derfor, og fordi offisiell rettskrivning omfatter likt og ulikt i en stor valgfrihet, er det fremdeles behov for de normerende ordlister og ordbøker: Riksmålsordlisten, Riksmålsordboken og dennes arvtagere: Norsk illustrert ordbok, Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner og Store norske ordbok, alle med Tor Guttu som redaktør.
Behovet er ikke mindre for veiledende grammatikker. Gorgus Cowards Riksmålsgrammatikk kom i tredje utgave i 1986 og er utsolgt. Til Akademiets jubileum kommer en grundig revidert og modernisert utgave, som er en gave fra Riksmålsforbundet og nærmere 600 subskribenter. Hjertelig takk!
I 1953 var det nødvendig å ta opp kampen mot samnorskpolitikkens tvangsendringer av det nedarvede skriftspråk. 60 år senere er trusselbildet et annet. Språkrøkten er blitt viktigere enn noen gang. Likegyldighet, gal bruk av ord og idiomer, sviktende kunnskap om faste uttrykks bruk og betydning, invasjon av moteord, unødvendig kronglete språkføring, mangel på stil og struktur, adaptasjon av engelske ord og uttrykk utgjør noen av truslene mot norsk språk idag. Ingen tilfeldighet at akademimedlem og aktiv språkrøkter Per Egil Hegge skal tale om sine erfaringer som «språkspaltebestyrer» og at akademimedlem Helene Uri, som er både romanforfatter og lingvist, skal tale om snik-anglifiseringen i norsk på Akademiets jubileumsmøte i Litteraturhuset 25. november.
Det Norske Akademi for Språk og Litteratur har tilbakelagt en lang veistrekning, i all slags værlag og gjennom et skiftende språkpolitisk landskap. I sine yngre år ble Akademiet mer eller mindre ignorert av myndighetene. Blant toneangivende norskfilologer med innflytelse over språkpolitikken ble Akademiet avfeid om et privat organ uten autoritet. Idag er situasjonen en helt annen. Riksmålet er, under pseudonymet «moderat bokmål», blitt en del av den offisielle rettskrivning. Akademiet samarbeider med både departement og universitet på en måte som knapt var tenkelig i de første tiårene. Akademiets store ordboksverk har nasjonal status og får statlig finansiering. I det ellers nynorskdominerte Språkåret 2013 var det små, men positive tegn på en holdningsendring: også noen arrangementer på riksmålssiden ble innlemmet i programmet og fikk økonomisk støtte, og da Nasjonalbiblioteket nylig åpnet en utstilling om språklig mangfold, var ikke bare bokmål, nynorsk og dialekter presentert, men også riksmål.
Grunnleggerne kjempet ikke forgjeves; Akademiet ble en viktig faglig faktor i den bevegelsen som med Riksmålsforbundet i spissen presset frem en gjennomgripende endring i norsk språkpolitikk. Vi har saktens noe å feire.