Om ny språklov - DET NORSKE AKADEMI

https://www.detnorskeakademi.no/horingsuttalelse/ Om ny språklov

Høring – forslag til «ny, heilskapleg språklov»

Høringssvar fra Det Norske Akademi for Språk og Litteratur

1 Innledning

Det Norske Akademi for Språk og Litteratur ble stiftet 7. mai 1953 på riksmålets grunn. Akademiet har som overordnet oppgave å styrke norsk språk og litteratur, og som særskilt oppgave å normere riksmålet. Gjennom sitt ordbokarbeid (Det Norske Akademis ordbok, NAOB, som redigeres på moderat bokmål), står det i naturlig kontakt med Språkrådet, som forvalter den offisielle normen.

Vi hilser Kulturdepartementets utkast til lov om språk velkommen, og ser klare likhetstrekk mellom Akademiets og lovens formål.

Akademiet har tidligere i år levert «Innspill til stortingsmelding om språkpolitikken».

Akademiets tradisjoner og vårt formål tilsier at vi ønsker å ivareta interessene til den store delen av befolkningen i Norge som har valgt å skrive bokmål eller riksmål, med en grunnholdning som bygger på språkpolitisk toleranse og samarbeid. Andre instanser vil levere sine høringssvar ut fra andre interesser. Enkelte vil kanskje legge til grunn at majoritetsmålformen står så sterkt at den ikke trenger vern. Selv om et godt begrunnet og fullt legitimt hovedformål med loven er å sikre og styrke interessene til dem som benytter nynorsk, er det like legitimt å sikre at loven ivaretar majoritetsmålformens behov og interesser. Den enkeltes valg av målform bør skje med størst mulig grad av frihet. Tiltak fra myndighetens side for å fremme likestilling mellom målformene som prinsipp har bred støtte, på den annen side er begrepene likestilling og demokrati mangetydige, og de har vært sentrale i språkstriden på grunn av dette.

2 Lovutkastets tre hovedemner

De tre kapitlene i lovutkastet behandler hvert sitt hovedemne. Kapittel 1 tar for seg statusen til norsk språk og andre språk som norske myndigheter har et ansvar for. Kapittel 2 representerer en oppdatering av lov om målbruk i offentleg teneste av 1980. Kapittel 3 er departementets forslag til lovfesting av Språkrådets oppgaver. Våre kommentarer knytter seg først og fremst til kapittel 2 og den omfattende drøftingen av bestemmelsene i dette kapittelet som står i høringsnotatet.

3 Retten til språk

I kapittel 1 i lovutkastet savner vi en formulering om den allmenne retten til språk. Det bør slås fast innledningsvis at enhver voksen, norsk borger har rett til å bruke det skriftspråket/den målformen som han eller hun ønsker. Dette må være en demokratisk rett i vårt samfunn, og det er overraskende at prinsippet ikke er nevnt, selv om lovens anvendelsesområde er offentlige organer. Denne retten er et av fundamentene for de plikter det offentlige har i kommunikasjonen med landets innbyggere.

4 Likeverdsprinsippet

En viktig referanse i dokumentet er henvisningen til det såkalte likeverdsprinsippet i Stortingsmelding nr. 15 (1968–69). Om språksaka: «Begge skriftspråka har lik eigenverdi og er fullverdige skriftuttrykk for norsk språk.» Akademiet setter pris på at denne formuleringen er tatt med (høringsnotatet s. 17). Likeverdsprinsippet har ikke alltid vært anerkjent i norsk språkdebatt. I denne sammenheng er det interessant å se om likeverdsprinsippet preger lovutkastet og høringsnotatet.

Det sies i første avsnitt av lovutkastets kapittel 1 at «lova skal fremje likestilling mellom bokmål og nynorsk og sikre vern og status for dei språka som staten har ansvar for». Likeverdigheten og likestiltheten mellom bokmål og nynorsk fremheves ytterligere i § 4. I annet avsnitt av § 1, heter det imidlertid at dette «omfattar eit ansvar for å fremje det minst brukte skriftspråket». Under punkt 2.1.1 i innledningen til lovutkastet sies det eksplisitt at «nynorsk er i dag ikkje eit minoritetsspråk etter dei definisjonane som finst i minoritetsspråkpakta, men eit mindretalsspråk med offisiell status, eit mindre brukt nasjonalspråk». Deretter argumenteres det for at det «offentlege vil styrkje norsk når dei fremjar mindretalsspråket nynorsk». Her velges termen «mindretalsspråk», som man lett kan forveksle med «minoritetsspråk» som begrunnelse for en favorisering av den ene av de to målformene, som i utgangspunktet skulle være likestilte.

Dette at færre bruker nynorsk, er etter Akademiets mening ingen rimelig grunn til å sette bokmålet i annen rekke. Man kunne like gjerne argumentere med at den mest brukte målformen burde styrkes. Allikevel vil vi fastholde prinsippet om likeverdighet og ber om at regjeringen også gjør det samme.

5 Språk og målform

Departementet foreslår under punkt 1.6 i innledningen at man endrer termen «målform» til «skriftspråk». Bokmål og nynorsk blir i loven omtalt som to skriftspråk, men samtidig som to varianter av det ene språket norsk. Den alternative betegnelsen målform er nok bedre innarbeidet, men blir, som departementet påpeker, ofte forvekslet med målføre, altså dialekt. Vi er kjent med at det blant nynorskskribenter har pågått og delvis fortsatt (september 2019) pågår en debatt om hvilken term som er mest tjenlig for nynorsken, jf. for eksempel baksideteksten til Nynorsk ordliste. Tradisjonell og einskapleg norm (2017): «[Ordlista] er tufta på tanken om at nynorsk er eit eige, sjølvstendig språk på lik line med andre normalmål». Her står det vel å merke ikke «skriftspråk». Professor Lars S. Vikør drøfter terminologien i artikkelen «Er nynorsk eit språk eller ei målform?» i festskriftet til Olaf Almenningen (2017), og konkluderer med at bokmål og nynorsk er «varietetar av norsk språk, som vi godt kan kalle målformer, særleg sidan denne termen er innarbeidd gjennom lang tid» (s. 188). Han peker på at «near languages» «har eit felles trekk som bokmål/nynorsk-relasjonen manglar, og som er uavhengig av lingvistisk likskap: Det er overalt slik at dei ulike varietetane er forankra i eit «folk» som ikkje berre språkleg, men også nasjonalt og/eller etnisk reknar seg som separat, og som har eit namn som skil det frå nærskylde folkegrupper».

Vi mener å se en uheldig glidning i argumentasjonen i høringsnotatet., idet nynorsk under 2.12.2 omtales som «det minst brukte språket». I tråd med denne endringen foreslås det videre under punkt 2.15.2 en «terminologisk endring frå ‘fleitalsmålfrom’ til ‘fleirtalsspråk’. Under punkt 2.14.1 heter det likeledes at loven skal hindre at «nynorskbrukarar byter språk frå nynorsk til bokmål i kontakt med det offentlege». I lovens Kapittel 3 § 12, alternativ 2, nevnes det at statsorgan skal «bruke det vedtekne språket». Det skapes dermed et inntrykk av at valget mellom bokmål eller nynorsk er et valg mellom ulike språk. Argumentasjonen utvikles i lovteksten som nevnt i retning av nynorsk som et «mindretalsspråk» som bør ha særrettigheter.

Denne endringen i termbruk vil Akademiet fraråde. Vi mener glidningen i termbruk skaper forvirring om forskjellen mellom på den ene side bokmål og nynorsk som forskjellige målformer av ett og samme språk, nemlig norsk, og på den andre siden mellom forskjellige offisielle norske språk, som norsk, samisk og kvensk. Av hensyn til minoritetsspråkene er det viktig at en slik distinksjon er tydelig. Derfor bør man fortsatt benytte termen «målform», heller enn den tyngre konstruksjonen «skriftspråksvariant», og former som «flertallsmålform», «mindretallsmålform».

6 En språklov også for lokale myndigheter?

I Romsdals Budstikke for 16. september 2019 (s. 7) finner vi et intervju med fylkestingsrepresentant Monica Molvær. Hun varsler at hun vil fremme et forslag i fylkestinget om at administrasjonsspråket i Møre og Romsdal skal være nøytralt istedenfor nynorsk. Molvær fremmet samme forslag for fire år siden, men det ble nedstemt med én stemmes overvekt. Hun har vært ansatt i fylkeskommunen i 10 år, og hennes vurderinger må tillegges vekt. Molvær sier bl.a.: «Vi skal rekruttere de beste til å jobbe for oss, i Møre og Romsdal fylkeskommune jobber det folk fra 17 ulike nasjoner. Da vil det være best at alle fikk skrive det den er mest komfortabel med av de to målformene i Norge.» Hun «vet at mange sliter med nynorsken. Dette kan gi seg merkelige utslag.» «Vi skal rasjonalisere og effektivisere. Da er det dårlig bruk av ressurser å sitte og bla i ordlister. Fylkeskommunen holder kurs i nynorsk, men det tar mye tid.»

Dette intervjuet gir et grasrotperspektiv på saken som Kulturdepartementet legger frem med forslaget til «ny heilskapleg språklov» og det vedlagte høringsnotatet. Intervjuet er også et apropos til en premiss som departementet formulerer på s. 86 i høringsnotatet: «Departementet legg til grunn av fylkeskommunane ikkje har eit dårlegare kompetansegrunnlag enn staten til å bruke begge skriftspråk.» Hvis observasjonen fra Møre og Romsdal er representativ, er det grunn til å snu argumentasjonen 180 grader, og spørre hvor godt kompetansegrunnlaget er i statsorganene.

Monica Molvær forsikrer i intervjuet at hun «på ingen måte [vil] nynorsken til livs», men hun «ønsker større valgfrihet for de ansatte i fylkeskommunen».

I Møre og Romsdal var det i 2018 36 kommuner. 23 har valgt nynorsk som administrasjonsspråk, 2 bokmål, mens 11 er nøytrale. Befolkningsstatistikken (1. januar 2019) viser at ca. 49 % av befolkningen i Møre og Romsdal bor i kommuner som har valgt nynorsk som administrasjonsspråk. I Rogaland bor ca. 16 % av befolkningen i nynorskkommuner, men disse utgjør 42 % av antallet kommuner. Etter at denne statistikken ble satt opp, har nye Ålesund kommune i sin intensjonsavtale om sammenslåing av Haram, Sandøy, Skodje, Ørskog og Ålesund vedtatt nynorsk som administrasjonsspråk, og er blitt hedret med prisen som «årets nynorskkommune» 2019. Ca. ¼ av innbyggerne i den nye kommunen bor i omlandskommunene, som alle har nynorsk som administrasjonsspråk, mens Ålesund, med ¾ av innbyggerne, har hatt nøytralt målvedtak. Den språkpolitiske og distriktspolitiske begeistringen over målvedtaket i intensjonsavtalen er lett å forstå. Det skal bli interessant å se statistikk over skoleungdommens valg av hovedmål i norskopplæringen i den nye kommunen sett under ett.

Det er et karakteristisk trekk i Norge at mange kommuner hvor størstedelen av innbyggerne har valgt å bruke bokmål som sin målform, likevel har erklært seg som nøytrale. Bl.a. er våre mest folkerike kommuner Oslo, Bergen og Trondheim, nøytrale. Bare i 7 av Norges fylker før dagens reformer har et flertall av kommunene vedtak om bokmål.

Hvis vi sammenligner denne statistikken med oversikter over opplæringsmål i grunnskolen og språkvalg ved eksamen i norsk hovedmål i videregående skole, får vi et helt annet bilde. I Møre og Romsdal har omtrent like mange elever i grunnskolen bokmål og nynorsk som opplæringsmål, og i videregående skole skriver ca. 70 % i dette fylket bokmål som hovedmål ved avgangseksamen i norsk etter videregående skole.

Monica Molvær har dermed befolkningsstatistikken på sin side i forslaget til målvedtak.

Å tilpasse en språklov til den norske språksituasjonen på en måte som ikke vekker kontroverser, er nok ikke mulig. Departementet legger frem en del forslag til løsninger, bl.a. at de språknøytrale kommunene skal telles med i beregningen av hva som er «flertallsspråk», men eksempelet fra Møre og Romsdal viser at å se bort fra befolkningsgrunnlaget og praktiske argumenter, og bygge lovgivningen kun på overordnede språkpolitiske målsettinger og matematiske formler, ikke gir de beste resultater, hverken for offentlig sektor eller for grunnplanet.

7 Nynorskbrukernes rettigheter

Etter Akademiets oppfatning har Kulturdepartementet gjort et godt arbeid for å formulere bestemmelser som skal sikre både norsk og de norske minoritetsspråkenes status og ikke minst sikre og styre rettighetene til dem som velger å bruke den minst utbredte norske målformen, nemlig nynorsk. Dette formålet støtter vi. En annen sak er om alle virkemidlene er like anvendelige, og om de beregningsmåtene som er lagt inn i kapittel 2, om bruken av bokmål og nynorsk, er rimelige og hensiktsmessige.

Vi har også merket oss formuleringen fra Familie- og kulturkomiteen i forbindelse med arbeidet med språkloven: «[I] arbeidet med den kommende språkloven og språkmeldingen er det viktig med målrettede tiltak som bedrer situasjonen for nynorsk og nynorskbrukerne» (høringsnotatet s. 5, vår uthevelse). Dette kan forstås på mange måter og stimulere mange aktiviteter, men det kan etter vår oppfatning ikke tolkes dithen at det skal svekke situasjonen for bokmål og bokmålsbrukerne gjennom diskriminerende tiltak. Innbyggernes språkvalg må respekteres selv om de går i en annen retning enn politikerne skulle ønske.[1]

8 De offentlige organer og språkkompetansen

Vi støtter departementets forslag om at språkkrav skal gjelde de offentlige institusjoner som sådanne, ikke den enkelte ansatte. Vi er også overbevist om at offentlige organer både i sentraladministrasjonen i Oslo og rundt i landet trenger økt tilgang på medarbeidere som skriver godt nynorsk sidemål.

Vi tviler på om det er riktig som departementet skriver på s. 71 i høringsnotatet, at norsk skole garanterer en viss skrivekompetanse, og har mistanke om at departementet tegner et noe optimistisk bilde av sidemålskompetansen blant norske skoleelever. Monica Molværs erfaringer deles nok av mange ledere i offentlig sektor.

Det bør nok vurderes om mangelen på kompetanse mest effektivt kan avhjelpes gjennom styrket sidemålsopplæring for alle, eller om det først og fremst krever tiltak for spesielle målgrupper, utenfor skoleverket, for eksempel gjennom et utvidet kurstilbud.

9 Noen problematiske punkter i lovforslag/høringsnotat

På s. 18 står det at «Det offentlege vil styrkje norsk når det fremjar mindretalsspråket nynorsk og held fram med å bruke norsk i sin sektor [vår uthevelse]. Her bringer departementet inn en kvalitativ betraktning av de to målformene som etter vår oppfatning ikke er i samsvar med likeverdsprinsippet. Derimot er det godt i samsvar med en påstand fra Ottar Grepstad i Sunnmørsposten 16. september 2019, i et debattinnlegg i forbindelse med valg av administrasjonsspråk i Ålesund etter kommunesammenslåingen: «I dette ordskiftet har eg tidlegare streka under at det å føre eit klart og forståeleg språk i offentleg forvaltning heng nøye saman med å bruke meir nynorsk.» Lignende påstander dukker opp også i et intervju med fylkestingskandidater fra Voss i avisen Hordaland 7. september: «nynorsk er eit perfekt språk i utgreiingar og vedtak, det er klart, tydeleg og eineståande godt» … «Og fritt for kansellispråk».

Det hadde vært kledelig om departementet hadde fulgt opp omtalen av likeverdsprinsippet med å peke på det uheldige i nedsnakk av majoritetsmålformen, som fortsatt dukker opp i språkpolitiske innlegg.

Også i den intense debatten i 2018 i lokalavisen Hallingdølen om administrasjonsspråk i Hemsedal (se også nedenfor) ble kvalitetsargumentet trukket inn, slik som i et innlegg av Hemsedal Mållags leder Sønnev Skrede 18. september: «Nynorsken har som ideal å skrive enkelt, og ikkje rote seg bort i uklare og innvikla konstruksjonar, slik standard byråkrat-bokmål av ein eller annan grunn har så altfor lett for å gjera. Nynorsk er faktisk ein del av løysinga, ikkje problemet.» Akademiet vil her peke på at tungt kansellispråk kan skrives i begge målformer og ikke er en iboende egenskap ved noen av dem. Myndighetenes språkpolitiske oppdrag må innebære å holde god avstand til slik argumentasjon, indirekte så vel som direkte.

Vi kan heller ikke forstå at det er eller bør være en del av språkpolitikken at «det offentlege skal vurdere tiltak som styrkjer nynorsk utover det som er nødvendig for å oppfylle krava i kapittel 2. Det tyder også at situasjonen for nynorsk skal vurderast i all politikkutvikling, der norsk språk er relevant» (høringsnotatet s. 19). Referansen er språkmeldingen Mål og meining fra 2007‒08, kapittel 5.7.4, som vi siterer i sin helhet:

Nynorsk høyrer i utgangspunktet alltid med der norsk språk blir tematisert eller brukt. I dei tilfella der nynorsk likevel ikkje er ein relevant faktor, må dette legitimerast aktivt og behova til nynorskbrukarane bli dekte. Det normale vil då vera at nynorsken blir rekna med. Dette er kalla prinsippet nynorsk. I Noreg har nynorsk vore ein nødvendig føresetnad for at mange nok skal bry seg om den språklege sida av livet. Det gjer prinsippet nynorsk til ein nødvendig føresetnad i moderne kulturpolitikk. I den allmenne forståinga av innhaldet i den språklege delen av norsk kulturarv ligg det no ei erkjenning av at målforma nynorsk har påverka bokmål positivt.

At disse formuleringene, som kunne ha vært klippet ut av et debattinnlegg, er tatt inn i en stortingsmelding, vil nok mange i likhet med oss stille seg undrende til. «Prinsippet nynorsk» bør tas ut av språkpolitikken snarest mulig.

Vi vil også peke på en formulering på s. 33, i den omfattende drøftingen av lovens virkeområde. Departementet argumenterer her for å gi fylkeskommunen «eit regionalt språkleg ansvar», og ta «fylkeskommunane inn i verkeområdet for pliktreglane». Vi stusser over siste ledd i det følgende: «Forslaget er nødvendig for å konsolidere posisjonen til nynorsk i visse regionar og demme opp for at nynorskkommunar går over til bokmål som administrasjonsspråk [vår understrekning].» Vi må spørre: Er det virkelig sentrale myndigheters oppgave å demme opp for at kommunene benytter sine demokratiske rettigheter, som f.eks. kommunestyret i Hemsedal benyttet da det i 2018 vedtok i 2018 nøytralt administrasjonsspråk. Et knapt flertall var kommet til at dette var mest hensiktsmessig i bygda slik den er befolkningsmessig sammensatt og fungerer i dag.

I beregningsmåten for deling mellom bokmål og nynorsk som Kulturdepartementet nå anbefaler, har vedtaket i Hemsedal for øvrig ført til at bare to kommuner i det nye Viken, nemlig Gol og Ål, har nynorsk administrasjonsspråk. Dermed blir kriteriet om minst 10 % nynorsk i fylkeskommunen ikke aktuelt. Det er nærliggende å reise spørsmålet om prosentmodellene er formålstjenlige.

I kapittel 2.15.2 i høringsnotatet drøfter departementet utregningsreglene når det gjelder flertallsspråk i fylkene. Ved å foreslå å trekke de språknøytrale kommunene inn i regnestykkene på en ny måte mener departementet at «den føreslåtte endringa med krav om absolutt fleirtal blant kommunane i tilstrekkelig grad fjernar urimelege og paradoksale utslag av gjeldande utrekningsreglar». Det er interessant og gledelig at departementet vurderer dagens regler slik, men det tar ikke sjansen på å vurdere, enn si foreslå, en alternativ tilnærming.

Ifølge Wikipedias statistikk over målvedtak i norske kommuner, ajourført i mars 2019, har 160 av 430 kommuner gjort vedtak om bokmål. Dette tilsvarer ca. 37 % av kommunene. 156 eller ca. 36 % av kommunene har gjort vedtak om språklig nøytralitet. 114 kommuner eller ca. 27 % har gjort vedtak om nynorsk. Dette innebærer at de kommuner hvor nynorsk står sterkt, har gjort vedtak om nynorsk, mens kommunene hvor den overveldende delen av innbyggerne bruker bokmål, har i like mange tilfeller gjort vedtak om nøytralitet som om bokmål. Dette gjelder f.eks. Oslo, Bergen og Trondheim, med til sammen godt over 1 mill. innbyggere. Antallet norske borgere som bruker nynorsk, ligger sannsynligvis på rundt 500 000. Å telle kommuner som eneste beregningsgrunnlag gir uheldige utslag, enten man regner med de språknøytrale kommunene eller ikke.

Det bør være mulig å benytte en regnemåte som både tar hensyn til at hver kommune utgjør en administrativ enhet, og til folketallet i de enkelte kommunene. Akademiet kan gjerne presentere en metode for dette hvis det skulle være ønskelig.

10 Hvor godt forstår vi?

Dagens bokmål/riksmålsbrukere har i det store og hele ikke problemer med å forstå nynorsk og vice versa. Ordforrådet er for en stor del felles for de to målformene. Dette gjelder også fagterminologi. Avledninger/sammensetninger og bøyningsformer kan avvike, men ordstammen i termen er lik i de aller fleste tilfeller. For et par generasjoner siden kunne nok forståeligheten være en større utfordring, særlig for brukerne av bokmål eller riksmål, men nå er det et tilbakelagt stadium. De aller fleste som bruker bokmål eller riksmål til daglig, vil uten vanskelighet kunne lese, forstå og respondere adekvat på ethvert formular eller annet dokument på nynorsk, og det er all grunn til å tro at dette også gjelder den andre veien.

Hvis forståeligheten var et problem, ville det være utenkelig at den erfarne fylkespolitiker og fylkesbyråkrat Monica Molvær kunne fremme et forslag om språklig nøytralitet i Møre og Romsdal.

Så er spørsmålet om dette faktum kan ha betydning for hvordan en språklov innrettes. Er det mulig å tenke seg at de matematiske modellene, som sikkert har en effekt, men også utløser betydelig registreringsaktivitet, kan unnværes? Det legges ikke opp til sanksjonsmuligheter, så påvirkningsmetodene vil være de årvisse tilbakemeldingene fra Språkrådet.

11 Mer liberale regler?

Kanskje ville det være mer bærekraftig i det moderne norske samfunn å formulere et enkelt, liberalt prinsipp om at alle offentlige, sentrale og regionale myndigheter, over hele landet, skal benytte begge målformer med en rimelig (men ikke tallfestet) fordeling? Dermed kan Språkrådet gjerne registrere bruken og føre og formidle statistikker.

På denne måten kunne man omsider komme bort fra det åpenbart udemokratiske prinsippet, som det nok blir mer og mer vanskelig å forsvare, at alle kommuner, uansett folketall, teller likt i beregningsmåtene for de enkelte fylkene når det gjelder språk.

12 Lovens virkeområde

Kulturdepartementet ber høringsinstansene si sin mening om loven bør ha bare statlige eller også statlige og fylkeskommunale organer som virkeområder for pliktreglene. I det lange kapittelet 2.3.2 i høringsnotatet legger departementet frem argumenter for den mest omfattende løsningen.

Akademiet mener at fylkeskommunene bør beholde sin rett til å gjøre målvedtak, og det på grunnlag av en helhetlig vurdering. Telling av kommuner kan ikke være det avgjørende. Vi håper at Monica Molvær og hennes kolleger i fylkestingene også i fremtiden skal kunne fremme forslag til oppdaterte målvedtak, ja egentlig bør alle fylker nå i forbindelse med regionreformen gjøre en språklig vurdering, ikke bare ut fra overordnede språkpolitiske mål, men også ut fra praktiske hensyn. Som Molvær sier: «Vi skal rasjonalisere og effektivisere.»

Akademiet går dermed inn for alternativ 2 i forslaget til lovtekst.

13 Språkrådet og forvaltning av normeringen

Ikke minst av historiske grunner er det i Norge naturlig at staten gjennom Stortinget, Kulturdepartementet og Språkrådet forvalter de offisielle skriftnormalene for bokmål og nynorsk, slik det er formulert i § 18 i forslaget til språklov.

Arbeidet med dette kan organiseres på ulike måter, og Akademiet vil eventuelt komme tilbake til dette i forbindelse med forskriftene til loven. Vårt viktigste bidrag til å ta vare på det norske språk og gjøre det til et godt kommunikasjonsverktøy i alle sammenhenger er den digitale tjenesten Det Norske Akademis ordbok, naob.no. Vi har den nødvendige faglige kontakt med Språkrådet, særlig knyttet til normeringsspørsmål i forbindelse med ordbokarbeidet.

14 Oppsummering

Akademiets viktigste innspill er følgende:

Vi anbefaler alternativ 2 når det gjelder lovens virkeområde, ettersom dette opprettholder fylkeskommunenes rett til å gjøre målvedtak.
Det er mest korrekt å beholde betegnelsen målform på de to skriftspråkvariantene av norsk.
Vi er skeptiske til en fortolkning av Stortingets språkpolitiske føringer som går lenger i å favorisere nynorsk enn det som kan leses ut av Stortingets vedtak.
Innbyggernes språklige frihet må ikke hemmes av offentlige tiltak, selv om dette skulle føre til mer bruk av bokmål, ettersom målformene av Stortinget anses som likeverdige varianter av norsk.
Både antallet kommuner og folketallet i disse må vektlegges når det skal gjøres målvedtak i fylkeskommunene.
Det er godt grunnlag for å innføre liberale regler om målbruk i offentlig tjeneste.

For Det Norske Akademi for Språk og Litteratur

november 2019

Nils Heyerdahl

Preses

Litteratur: Knut E. Karlsen, Dagfinn Rødningen og Håvard Tangen (red.): I teneste for nynorsken. Heidersskrift til Olaf Almenningen 70 år (Oslo, Novus Forlag 2017)

[1] Akademiet stusser også litt over at staten bør utvikle «tiltak for å rekruttere brukarar av samisk og hindre at samar skiftar permanent til norsk» (høringsnotatet s. 12, vår utheving). Skal ikke samers rett til å velge norsk hvis de finner dette hensiktsmessig, være en like demokratisk rettighet som tilsvarende rett for andre grupper i samfunnet? Litt lenger ned i notatet siteres en mer positiv formulering fra NOU 2016:18: «ordninger og tiltak som bidrar til at flere lærer seg og bruker de samiske språkene», noe Akademiet vil støtte.