Nils Heyerdahls minneord over Terje Stigen, Akademiets møte 6/9-2010
Vårt medlem, forfatteren Terje Stigen, døde 14. august i år, 88 år gammel.,
Mange har gjennom årene gitt vitnesbyrd om hans posisjon og egenskaper som kunstner: Øistein Parmann, i sin tid preses i Akademiet, kalte ham et av de frodigste forfattertalenter i vår nyere litteratur. Johan Falkberget mente tidlig at Terje Stigen kunne vise seg å bli en ny Hamsun, ”men i en helt annen uniform”. Odd Eidem skrev at Terje Stigen med rolig åndedrett bruker sin egen stil, en nystil: Stigen-stilenog at ”han skjønner seg på det viktigste i kunsten: det almenmenneskelige”. Så ble han da også på 1950-60-tallet en av de mest populære og leste av våre romanforfattere, høyt verdsatt som forteller og som en mester i språket.
Terje Stigen var født på Magerøy i Finnmark i 1922, vokste dels opp i Tromsø og kom som ung mann til Oslo der han tok examen artium ved Nordstrand skole. Han studerte så filologi ved Universitetet i Oslo og ble i 1947 cand.philol. med engelsk hovedfag. Han debuterte i 1950, 28 år gammel, med romanen To døgn,en bok preget av den første etterkrigstidens tematikk og atmosfære, om en tidligere soldat
hvis traumer fra krigstiden preger hans forhold til kjærligheten, den som skulle bli et hovedtema i Stigens forfatterskap. Deretter fulgte tett og nesten årvisst, roman etter roman gjennom 50-, 60-, 70-, 80- og 90-tallet, inntil hans siste bok, ”Alt er slik det er”, som kom ut i 1996. Forfatterskapet dekker nesten nøyaktig siste halvdel av forrige århundre. Stigen var ”femtitallist” i to betydninger: han begynte sin gjerning i 1950 og han ga sitt publikum stadig nye lesergleder i hele fem tiår.
Romanen, den frodige og poetiske prosafortellingen, var hans litterære hovedform, men han skrev også radio- og fjernsynsdramatikk. Senest for et par år siden sendte Radioteatret i reprise hans poetiske hørespill ”Sommernatt” fra 1956, det første av hans i alt fem radiodramatiske arbeider. To av hans romaner, Min Marionog Elskereble også filmatisert.
Terje Stigen kretset om de store, enkle og viktige temaer som i en periode ble ironisert over og foraktet i toneangivende litterære kretser. Han holdt fast i kjærligheten, havet og døden i en tid da mange av hans kolleger var opptatt av politisk bevisstgjøring og programmatisk sosialrealisme.
Filologen og forfatteren Terje Stigen var engasjert i språkspørsmål og kampen mot et umusikalsk og politikervedtatt samnorsk. ”Politikerne skal sørge for veier, ikke blande seg i språk” sa han i et intervju med Bergens Arbeiderblad. ”Skriftspråket skal være konservativt. Det bør ligge noen hakk etter det språket folk bruker i dagligtalen. Men dermed er ikke sagt at vi skal la være å ta opp gode ord som brukes i dagligtalen (…) Jeg bruker for eksempel ofte nordlandsk i mine dialoger. Fordi jeg finner det passer, men like fullt vil jeg understreke at jeg skriver riksmål.” Om språket i NRK sa han i et intervju: ”Der skal ethvert ord av egen avl gå for rikets riksmål. Dialektromantikerne kaller det for mangfold. Kaos er et bedre ord for det lingvistiske slarv som fyller eteren.”
Han mottok Gyldendals legat i 1954, Riksmålsforbundets litterære pris i 1957, Bokhandlerprisen i 1963 og ble i 1987 nominert til Nordisk Råds litteraturpris for romanen Ved foten av kunnskapens tre.
Terje Stigen var en stor forteller, en sikker språkkunstner, en engasjert riksmålsforkjemper og et skattet medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Vi lyser fred over hans minne.
.