(En fyldigere utgav av denne artikkel, med flere språkeksempler, finnes i Norsk gramatikk. Riksmål og moderat bokmål, Kunnskapsforlaget 2014)
Skrift og tale i tiden omkring 1814
Da Norge fikk politisk selvstendighet i 1814, var skriftspråket dansk, som det hadde vært i århundrer. En og annen detalj, især i ordforrådet, røpet ikke sjelden at en tekst hadde norsk opphavsmann, men det ble færre slike avvik fra den rene dansken etter hvert som nordmennenes lese- og skrivekyndighet ble bedre. Innføringen av konfirmasjonen (1736) betydde mye for den alminnelige leseopplæring, og det man leste, var utelukkende danske tekster. Administrasjonen, Kirken, utdannelsen på alle nivåer og det gryende hjemmenorske åndsliv – alt sammen med dansk skriftspråk som medium – bidro til at nordmenn skrev renere dansk, ortografisk sett, fra omkring 1800 og utover enn noen gang før.
Den første lille språkstriden i Norge sprang ut av forholdet dansk skriftspråk vs. norsk nasjonalitet – skriftspråket var dansk, men landet var i 1814 blitt norsk. I den reviderte Grunnloven av 4. november 1814 lyder § 33: «Alle Forestillinger om Norske Sager, saavelsom de Expeditioner, som i Anledning deraf skee, forfattes i det Norske Sprog.» Og i § 47 heter det at «det bør være en ufravigelig Regel, at den umyndige Konge gives tilstrækkelig Underviisning i det Norske Sprog»; også det betyr skriftspråket. Fremstående dansker tok til motmæle mot denne ordbruken alt i 1815, og fikk etter hvert tilslutning av kyndige nordmenn, men mange fortsatte å kalle skriftspråket «norsk». Noen forsøkte å komme unna problemet på forskjellig vis, og både dansk-norsk og norsk-dansk ble foreslått. Modersmaalet ble løsningen for pedagogene Maurits Hansen og Lyder Sagen; Hansen utgav Forsøg til en Grammatik i Modersmaalet i 1822, som i nyutgaven seks år senere fikk tittelen Grammatik i det norske og danske Sprog.
Talespråket hos norskfødte på 1700- og 1800-tallet var stadig norsk, men langt fra ensartet. På den ene siden stod bygdemålene, som var utviklet har- monisk fra gammelnorsk og var upåvirket av dansken, men som varierte sterkt fra distrikt til distrikt. På den andre siden stod språket hos folk med boklig dannelse – embetsstanden og forretningsstanden, de «kondisjonerte», de «dannede klasser». De fleste hadde utdannet seg i Danmark, men det danske fonetiske systemet avvek da som nå for mye fra det norske til at det kunne bli tale om å snakke dansk. Isteden ble disse nordmennenes tale- og lesespråk noe i retning av dansk skriftspråk uttalt på norsk. For eksempel fremførte norske prester og klokkere de danske religiøse tekstene med norsk uttale, mer eller mindre bokstavrett, og når det gjaldt dommere og lovtekster, var det omtrent likedan. Tilstanden kan sammenlignes med den vi har i dag når vi nordmenn leser eller synger en dansk tekst; vi uttaler den vanligvis på norsk.
1830-årene
1830-er en viktig periode i norsk åndshistorie. Mye dreide seg om nasjo- nalitet («norskhet», nasjonal kultur og norsk identitet), og da stod språk- spørsmålet sentralt. En ny, ung generasjon grep ordet, frontene ble klare, og synspunktene hadde fremragende talsmenn. På den ene siden stod Henrik Wergeland, Jonas Anton Hielm (som tilhørte den noe eldre generasjon) og Ludvig Kristensen Daa. De ønsket, kort sagt, en jevn og styrt fornorskning av det danske skriftspråket, mens den annen part – med Peter Andreas Munch, Johan Sebastian Welhaven og Anton Martin Schweigaard som ledende skikkelser – ville stå fast på den fellesspråklige, dansk-norske linjen. De betraktet fellesspråket som et umistelig kulturgode og ville beholde det så rent som mulig.
Jonas Anton Hielm
Først ute var Hielm med en usignert artikkel i mai 1832 i tidsskriftet han selv redigerte: Almindeligt Norsk Maanedsskrivt. Hielm fremstiller språksituasjo- nen slik: Det er tre «Hoveddialekter» i Norge: Språket i «vore Fjelddale», språket som tales i«Kjøbstæderne» («nærmest en Dansk Dialekt») og skriftspråket, som er «det samme som skrives i Danmark», men «af nogle i enkelte Dele modificeret ved Optagelse af norske Former og norske Benævnelser».
Hielm mener at konflikten mellom det danske skriftspråket og det norske talespråket kan løses ved at «Skrivtsproget efterhaanden tage[r] sin naturlige Retning ved at uddanne sig efter Talesproget», nemlig «Kjøbstadstalen». Dialektene må berike skriftspråket, og først og fremst trengs det kunnskap og en «ordnende Haand», så man kan få oversikt over hva som er felles, og som vil kunne få plass «i Landets Almeensprog».
Peter Andreas Munch
P.A. Munch ga uttrykk for Welhaven-kretsens syn i artikke- len «Norsk Sprogreformation», trykt i kretsens ukeskrift Vidar i august 1832.
Munch mener at nordmennene godt kan uttrykke sin nasjonalitet i det danske skriftspråket, og at språket ikke blir norskere ved at man pøser tilfeldige og sjeldne dialektord, vendinger, ordformer og bøyningsformer inn i det – ord «hvori især Hr. Wergeland extravagerer». Skal man gjøre forandringer, sier han, må man ta seg tid, «gaae klogere og mere planmessigt tilverks, og vide at begynde fra den rette Kant, saaat man gjorde umerkelige, men sikkre Trin». Det må være bedre «at skrive reent end fordærvet Dansk, der dog aldrig bliver Norsk».
Munch ser det som et stort kulturelt gode at vi opprettholder språklig og kulturelt fellesskap med Danmark, og med sin dype innsikt i historie og språkhistorie krever han kyndighet, konsekvens og vidsyn av dem som vil reformere.
Henrik Wergeland
Wergeland responderte øyeblikkelig på Munchs artikkel med «Om norsk Sprogreformation», men artikkelen ble ikke trykt før i 1835.
Det er den nasjonalsinnede dikters svar til den internasjonalt orienterte vitenskapsmann. Wergeland er overbevist om at politisk/nasjonal selvsten- dighet avføder en språklig/kulturell, og han ønsker, som Hielm, at skrift- språket skal berikes av talespråket, også i en viss utstrekning av «Oldspro- get» og folkemålet (dialektene). «Det er ligesaameget Folkets som Landets Natur, der skal leve i Sproget og give det dets Tone.» For ham er ordforrådet det viktigste. Språket må ha en overflødighet av ord, så man kan velge det ene treffende, og dikterne må tale til folket med ord det kjenner som sine.
Om normeringen sier Wergeland ikke mye, men han ønsker en mere lydrett stavemåte, iallfall i de hjemmenorske ordene – han vil «bogstavere Ordene næsten lige som de tales».
Wergeland var trygg på at vi ville nå frem til et norsk skriftspråk, han tenkte seg det som «Mellemsprog» mellom dansk og svensk, og han var klar over at det måtte innarbeides over tid, under «Modstandernes Control».
1830-årene var især planenes og visjonenes tiår. Tankene om språk og nasjonal identitet, om fornorskning og fornyelse hadde vært tenkt tidligere, nemlig av Jacob Aall og Johan Storm Munch i tidsskriftet Saga mellom 1816 og 1820, men det var i 1830-årene de ble hovedsaker i kulturdebatten.
1840- og 1850-årene
I 1840-årene når nasjonalromantikken sitt høydepunkt i Norge. Welhaven blir en folkekjær dikter, med ren dansk rettskrivning, men med en norskhet i emner som viser seg i ordvalget. Norsk malerkunst og musikk bidrar til å styrke nasjonalfølelsen. Universitetet er i sterk utvikling på flere områder, med P.A. Munch som en sentral skikkelse og en autoritet når det gjelder norsk historie. Imidlertid står det danske skriftspråket like sterkt som før. Wergeland dør i 1845 og har da på mange år ikke tatt del i språkdiskusjonen. Ivar Aasen utgir Det Norske Folkesprogs Grammatik i 1848 og Ordbog over Det Norske Folkesprog i 1850 og legger dermed grunnlaget for et landsmål som kan tas i skriftlig bruk.
Asbjørnsen og Moe
Fra 1841 utkom Asbjørnsen og Moes Norske Folkeeventyr heftevis. Eventy- rene innvarslet en vending i språkhistorien og fikk langtrekkende betydning for norsk skjønnlitterær prosa. Utgiverne maktet å gjengi eventyrene i en muntlig stil, med typiske vendinger fra norsk talespråk, som leserne kjente, men ikke fra litteraturen. Emnene og miljøene i eventyrene måtte føre til at mange særnorske ord og en god del former kom med, men rettskrivningen var overveiende dansk. Eventyrenes store betydning for norskhet i språket på 1800-tallet, og for norsk riksmål i det hele, ligger ikke i rettskrivningen, men i ordvalget og stilen.
Knud Knudsen, P.A. Munch, Ivar Aasen
I 1845 trådte Knud Knudsen (1812–95) inn på arenaen med artikkelen «Om Lydene, Lydtegnene og Retskrivningen i det norske Sprog». Han hadde i flere år vært lærer i latinskolen og gjort seg tanker og erfaringer om folke-opplysning, morsmålsundervisning og ikke minst om forholdet mellom skrift og tale, både lingvistisk og pedagogisk. Inspirert av danske grammatikere var han blitt ortofonist, dvs. tilhenger av en rettskrivning som mest mulig bygger på uttalen, og han var dessuten skandinaist og ønsket nordisk samarbeid i rettskrivningsnormeringen.
Knudsen skulle bli den som førte Hielms og Wergelands grunnsyn videre. I artikkelen presenterer og drøfter han det som ble hovedtanken i hans språk-strev gjennom de følgende 50 år, hvor han stadig var en ledende skikkelse: at rettskrivningen må reguleres «efter den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund». Han går ut fra det som Hielm hadde beskreet som talespråket i «Kjøbstæderne», og nevner harde konsonanter (p, t og k: gape, bite, hake) og kortformer som bli og Far (for blive og Fader) som selvsagte elementer i den fremtidige norske rettskrivning. Knudsen kommer også med en større artikkel i 1850: «Om Norskhed i vor Tale og Skrift».
Munch hadde ikke forandret språksyn siden 1830-årene, og det oppstod en heftig debatt mellom de to i Morgenbladet i 1852–53. Munch kunne ikke unngå å se at språket, slik det ble praktisert, utviklet seg «gradeviis lige for vore Øjne», og han foreslo en del rettskrivningsforandringer.
Knudsen var imot en del av dette, og han angrep især Munchs historisk-etymologiske grunnsyn, som gjorde seg gjeldende på mange merkelige måter og førte til regler og unntak som var irrelevante i moderne språk.
Munch ville f.eks. skrive de ekte diftongene ei og øi med i (Arbeide, Møie), mens diftonger i ord som ikke hadde dem i eldre språk skulle skrives med j (Vej, Øje; av gammelnorsk vegr og auga). Selv om Knudsen kunne påvise brister i Munchs resonnementer, gikk han tapende ut av debatten. Munchs autoritet var for stor.
Etter 1855 deltar ikke Munch i direkte språkstrid, og Knudsen bruker tiden til å fullføre sin store grammatikk Haandbog i dansk-norsk Sproglære (1856). Den er av interesse også for normeringen; især gjelder det et «Til- læg» på hele 85 sider. Det kan betraktes som et hovedinnlegg mot Munchs syn.
1860-årene
P.A. Munch døde i 1863, og Knudsen fikk senere en annen betydelig mot- stander, professor Johan Storm (1836–1920), som var en banebryter både i engelsk filologi, i fonetikk og i norsk dialektforskning, og motstander av både Knudsens og Aasens språkstrev.
Knud Knudsens første reformforslag
I 1860 henvendte Knudsen seg til Kirkedepartementet med et normerings- forslag i fem punkter:
- Fjerning av stum e (som Wergeland foreslo i 1833).
- Fjerning av dobbeltvokal (ee,ii,uu)som uttrykk for lengde.
- Erstatning av c, c h og q med k som tegn for k-lyd (Kontrol, Karakter, Kvinde for Control, Charakteer, Quinde).
- Erstatning av ph med f som tegn for f-lyd (Filosof for Philosoph).
- Endring av skrivemåten ei og ø itil ej og øj.
Departementet innhentet uttalelser fra Universitetet, som var imot, og fra de høyere skolene, hvor det var flertall for, og departementet godkjente de fire første punktene i 1862. Det var den første offisielle rettskrivningsnor- mering i Norge.
Stockholms-møtet
I 1869 ble det avholdt et nordisk rettskrivningsmøte i Stockholm, hvor Knudsen var norsk representant sammen med Henrik Ibsen, grammatikeren og skolemannen Jacob Løkke og wergelandianeren Ludvig Kristensen Daa. Formålet med møtet var å foreslå «sådanne ændringer, som, medens de simplificerede det ene sprogs retskrivning, til samme tid vilde bevirke en større tilnærmelse til det andet sprog, og derved for Nordens folk lette den gjensidige forståelse og tilegnelse af hinandens litteratur» – et møte i skan- dinavismens ånd.
Man sluttet seg til det norske vedtaket fra 1862 om å avskaffe vokalfordo- blingen og e som understøttende vokal, å gå bort fra tegnene q og x i hjem- lige ord. Det ble flertall for en prinsipputtalelse om fremmedordenes skrive- måte: «Som en for bægge sprog fælles beslutning blev vedtaget, at fremmede ord, som kunne anses for fuldt optagne i sproget, skrives efter dettes regler.» Videre ble det anbefalt å stryke enkelte stumme konsonanter (som i Vædske og Thing) og å innskrenke bruken av o for å-lyd og e for æ-lyd, altså ønske om en mere lydrett skrivemåte.
For skriftbildet ville især følgende tre vedtak få betydning:
- Innføring av å for aa.
- Fjerning av j i ord som gjest, gjære, gjøk, altså la g alene betegne j-lyd foran e, æ og ø, slik som foran i og y.
- Innføring av skrivemåtene ej og øj for ei og øi.
De norske delegatene foreslo dessuten å sløyfe d etter l og n, enten den var etymologisk eller ikke. Det ville bety å skrive f.eks. holde og binde med dob- beltkonsonant (holle eller hålle og binne). Det gikk svenskene og danskene ikke med på. I norsk normeringsdebatt har denne detaljen vært drøftet flere ganger senere.
Stockholms-vedtakene fikk ikke offisiell godkjennelse, men de ble til dels fulgt frivillig, hos oss mest konsekvent av Ibsen (de tre punktene ovenfor), foruten av Knudsen selv, og de fikk en viss betydning. Også Bjørnson ori- enterte seg i retning av lydrette skrivemåter, men han var mer ustabil.
1870-årene
I 1876 utgav Knudsen Den landsgyldige norske uttale, en samling småstyk- ker om lyd og skrift, ordnet i tre hovedavdelinger som samlet sett er et solid innlegg for det som hele tiden hadde vært hans hovedanliggende: norme- ring av skriftspråket på grunnlag av et mest mulig landsgyldig talespråk. Et program med eksakte forslag fremmet han i 1886 (se nedenfor).
I 1877 ble det offisielt tillatt å skrive substantiver med liten forbokstav. Noen hadde gjort det en tid, og mange fortsatte med stor forbokstav til etter første verdenskrig.
Knudsens store ordbok Unorsk og Norsk eller Fremmedords Avløsning utkom heftevis fra 1879 til 1881. Det er en kombinert fornorsknings- og synonymordbok på hele 984 sider, langt den største som er utgitt i Norge. Som fremmedord regner Knudsen for det første det vi i dag stort sett for- binder med begrepet (ord av ikke-germansk opprinnelse), dernest alt tysk foruten mye av det danske, og som erstatning for dette fremmede oppfører han ord av mange slag: fra norsk talespråk i dets mange varianter, fra Aasens ordbok og eldre norske ordsamlinger, ord fra svensk, ord fra eldre og nyere norsk skjønnlitteratur. Ikke minst danner han ord selv. Av Knud- sens ideer var omstøpingen av ordforrådet den som hadde minst fremgang. Han undervurderte styrken i et innarbeidet og velfungerende språk.
1880-årene
I skriftet Hvem skal vinne (1886) redegjorde Knudsen enda en gang grun- dig for sitt «dansknorske målstræv» og formulerte et program i 12 punk- ter – «Hustavlen». Disse ble hovedpunkter i diskusjonene som førte frem til reformene av 1907 og 1917.
- Innføring av harde konsonanter (p, t, k for dansk b, d, g) etter lang vokal – «den vigtigste nyhet i dette målstrævs staving av ord».
- Innføring av ll for ld og nn for nd når d er stum, uten hensyn til etymologien, i første omgang i ord som ikke hadde d i gammelnorsk, f.eks. mann, brenne, finne. I ord hvor d uttales, skal den også skrives, f.eks. veldig, handel, endelig.
- Fjerning av d og t foran s, dvs. besk, los, pels l. for bedsk, lods og pelts.
- Fjerning av j etter g og k foran e, æ og ø, f.eks. gerne, kær, gøre for gjerne, kjær, gjøre.
- Fjerning av stum e i preteritum og partisipp i svake verb av typen tro: trodde – trodd mot dansk troede – troet.
- Samme endring i verb som føde og råde, dvs. fødde – fødd og rådde – rådd mot dansk fødte – født og raadede – raadet.
- Innføring av g i ord som skog, hage og torg, hvor dansk har v, samt i f.eks. blyg, duge og kvige, hvor dansk ikke har konsonant. Men fjerning av «nymotens g »; det burde f.eks. hete dulte – dult av dølge, sålte – sålt av sælge, og dølsmål, spørsmål, sal og val.
- Innføring av kortformer av verb når de har «medhåld i talen», f.eks. dra, be, gi, sa (for sagde), la (for lagde), far, mor, bror.
- Innføring av en lang rekke (82) norske ordformer: bu, hand, kald, gråte, rope, bjørk, mjøl, mjølk, sjøl, sakne osv.
- Innføring av -er for -e i flertall av felleskjønnsord (penger for dansk penge) og fjerning av flertallsendelsen i intetkjønnsord av typen hus, hvor dansk har flertallsformen huse.
- Eventuelt på et senere stadium: fjerning av t i bestemt form entall av intetkjønnsord (huse for huset).
- Kamp mot tyske elementer i ordforrådet (jf. Unorsk og norsk). Knudsen går til felts mot prefikser og suffikser som an-, be-, er-, for-, -aktig, -hed, -inde, -isk, men innser vanskelighetene. Man fikk være fornøyd, «bare vi i alle fal’ minket deres tal».
I tillegg til disse punktene stiller Knudsen opp tre som han mener kan bli viktige for «fræmtidsnorsken». Men formene inngår ikke i landsgyldig dan- net uttale og foreslås derfor ikke:
- av hunkjønn (boka, tida). 14. Innføring av a i bøyningsendelser (hestar – hestane; vid – vidare – vidast; drukne – drukner – drukna – har drukna). 15. Innføring av diftonger hvor dansk har monoftong: laus, stein o.l.
Årene frem til 1907
Med Knudsens program fra 1886 var hovedinnholdet i en mulig reform gitt. Men tross debatt gjennom en mannsalder var det ikke lett å gripe saken an. Rettskrivningssituasjonen omkring 1890 var uoversiktlig. Skoleelever lærte den tradisjonelle, i alt vesentlig danske rettskrivningen, som med få unn- tak også ble brukt av administrasjonen, vitenskapen, næringslivet og pres- sen – i det hele tatt av det etablerte samfunn. I noen få aviser var det tilløp til knudsenske former. Inkonsekvenser fantes overalt, og forvirringen økte utover i 1890-årene.
Rettskrivningen i litteraturen
De fremste forfatterne praktiserte rettskrivningen forskjellig. Kiellands er konsekvent og tvers igjennom dansk, til dels med alderdommelige former. Også Jonas Lie holder seg til det tradisjonelle formverket. Ibsen følger som sagt viktige vedtak fra Stockholms-møtet i 1869, og som skuespilldikter gir han plass for visse talespråksformer. Han bruker kortformer og markerer det utelatte: dra’r, gi’, ble’t, men han kan også sløyfe apostrofen: har, tar, spør, far, mor. Likedan skriver han -ed hvor rettskrivningen har -ede, f.eks. sovned og vented og på samme vis bodde (eller bode) og trodde (eller trode), altså former som stort sett er i tråd med Knudsens syn. Bjørnson er den mest radikale av de fire, men han er langtfra konsekvent. Rettskrivningen i førsteutgaven av Arne (1858) vakte oppsikt, men den er ikke hans egen i alle enkeltheter. I sitt siste skuespill Når den ny vin blomstrer (1909) gjen- nomfører han en lignende rettskrivning, men i mellomtiden har han svingt og vaklet adskillig, skjønt hele tiden erklært seg som tilhenger av Knudsens ideer. Sammen med Ibsen viste han at de lot seg bruke.
Yngre riksmålsforfattere kunne ha sine språklige egenheter, og de brakte mengder av nytt ordstoff inn i riksmålet fra alle landsdeler, men når det gjaldt rettskrivning, holdt de seg stort sett til det tradisjonelle (Heiberg, Aanrud, J.B. Bull, Tryggve Andersen, Bojer, Hamsun, Kinck, Skram, Krag) Imidlertid kom 1907-rettskrivningen til å bety et skille for flere av dem.
Rettskrivningen i skolen
Siden 1862 hadde Kirkedepartementet ikke benyttet sin mulighet til å fatte rettskrivningsvedtak, men i 1885 autoriserte det 7. utgave av Jakob Aars’ Retskrivnings-regler til skolebrug, og i 1892 Nordahl Rolfsens lesebok for fol- keskolen. Den boken fikk stor betydning som kulturell ballast for flere generasjoner nordmenn, og rettskrivningen i den, som Moltke Moe var ansvarlig for, brakte nyheter i Knudsens ånd. Prinsippet for språkbehandlingen er, skriver Moe i innledningen, «det samme som principet for bogens hele bygning: hensynet til barnets faktiske standpunkt i det øieblik, det skal give sig ifærd med læsebogen».
Departementet oppnevnte en rettskrivningskomité (Norges første i sitt slag) i 1893 med Moe, Aars og skolebestyrer S.W. Hofgaard. Dens resultater og det nye fra Nordahl Rolfsens lesebok ble innarbeidet i neste utgave av Ret- skrivnings-regler til skolebrug, som så ble autorisert av departementet i 1894. Dermed var det satt i gang en reformeringsprosess hvor skolefolk og skole- myndigheter var pådrivere, ved siden av Moltke Moe. Han ble den sentrale, især i kraft av en utredning han sammen med Aars og Hofgaard skrev på oppdrag fra departementet i 1898: Om en del retskrivnings- og sprogspørs- mål. Moe utgav dessuten to foredrag, som fikk stor betydning for hold- ningene til språkreformeringen: «Retskrivning og Folkedannelse» (1900) og «Norsk og dansk sprogdrakt» (1906).
Hovedinnvendingen fra dem som var motstandere av reform, eller av en så vidtgående reform, var for det første at den ble drevet frem gjennom sko- len og ville skape forvirring hos elevene, noe den gjorde. For det annet så de det som prinsipielt galt at ord- og bøyningsformer skulle tas inn i rettskriv- ningen før de hadde vist seg levedyktige i praksis. «Reformen maa udgaa fra Livet, trænge gjennem hos Almenheden og Forfatterne, førend den trænger ind i Skolen,» skrev Johan Storm i verket Norsk Retskrivning (1904-06). En slik betraktningsmåte har vært og er stadig aktuell når det er tale om refor- mer. Storm ønsket en mere moderat reform.
1907-reformen
Det ble Aars sammen med rektor Marius Nygaard som omsider (i 1906) fikk i oppdrag å utarbeide det endelige forslaget til rettskrivningsreform. Stemningen var gunstig i kjølvannet av 1905, og det nye navnet riksmål på dansknorsken hadde slått raskt igjennom sist i 1890-årene. Reformen ble satt i kraft ved kongelig resolusjon av 19. februar 1907. Med den innførte Norge offisiell (statlig) normering av riksmålet. Følgende forandringer ble innført:
- De harde konsonantene var en hovedsak; de skulle skrives «i overensstemmelse med det almindelige dannede talesprog, d.e. med den uttale som i den største del av landet er den sedvanlige i dannede folks omhyggelige, men ukunstlede dagligtale». For godt over 200 ord ble formene med hard konsonant eneformer, men det ble gitt valgfrihet ved en rekke avledninger og sammensetninger, eller den danske formen ble beholdt som eneform.
- Dobbeltskriving av konsonant etter kort trykksterk vokal blei nnført i navn: Besseggen, Folgefonn, og «for at forebygge tvetydighet eller 203 feillæsning»: bukk, surr, grann, hvitt l. (fordi buk, sur, gran, hvit kunne feilleses og misforstås). – Regelen om dobbeltskrivning førte til at fortidsformene av «svake verber som i infinitiv ender paa stammevokalen» fikk ny skrivemåte, f.eks. naa – naadde – naadd, ro – rodde – rodd, mot dansk naaede – naaet osv.
- Forkortede former ble eneformer,f .eks. bli, ha, fjær, mot dansk blive, have, fjæder, hoved, kugle, prædiken, men det ble valgfrihet i bror/broder og tilsvarende i far, mor, lær og sal.
Fra 1907 til 1917
Sammenligner vi punktene i 1907-reformen med Knud Knudsens «Hus- tavle» fra 1886, ser vi klart at han har fått medhold i det meste. Hovedsa- ken er at norsk rettskrivning nå bygger på norsk tale. Gjennomslaget kom 12 år etter Knudsens død og 62 år (to mannsaldre) etter at han grep ordet i språkdebatten. Det er grunn til å merke seg dette tidsspennet. Språkvaner er seiglivede; det viser seg hver gang noen forsøker seg med en radikal reform. 1907-reformen var radikal, men da den først var blitt vedtatt, slo den ras- kere igjennom enn mange hadde regnet med. Pressen tok den nye rettskriv- ningen i bruk i løpet av seks-syv år, med Aftenposten som et viktig unntak (1923). I skjønnlitteraturen gikk det langsommere, vel fordi flere norske for- fattere utgav sine verker på dansk forlag og hadde lesere i begge land.
Videreføring av reformarbeidet
De fleste av riksmålsfolkene som grep ordet i normeringsdebatten i årene omkring 1900, regnet seg mer eller mindre som Knudsens arvtagere. Syv navn er viktige, av filologer professor Hjalmar Falk (1859–1928; germanist, formann i den første riksmålsforeningen (Kristiania Rigsmaalsforening), som ble stiftet på Bjørnsons initiativ i 1899 og ble en forløper for Riksmåls- forbundet), professor Alf Torp (1853–1916; allmennlingvist, etymolog), overlærer, senere rektor August Western (1856–1940; norsk- og engelsk- filolog, grammatiker), overlærer, senere rektor Ivar Alnæs (1868–1956; lærebokforfatter, talespråksforsker) og adjunkt, senere rektor Hans Eitrem (1871–1937; lærebok- og ordlisteforfatter. Dessuten var som nevnt folklo- risten professor Moltke Moe (1859–1913) aktiv, og likeledes Fridtjof Nan- sen (1861–1930).
De syv mente alle at 1907-rettskrivningen ikke var gått langt nok i for- norskning og lydretthet, og at det måtte reformeres videre.
Dette hadde Falk fremhevet allerede i 1899. Moltke Moe hadde i sin utredning i 1898 ønsket å gå lenger enn tilfellet ble i 1907-rettskrivningen. Landsmålsfolkene hadde vondt for å innse at riksmålet var blitt norsk, og fortsatte sin agitasjon på det planet, hjulpet av nasjonal begeist- ring og politisk medvind, og Eitrem, Alnæs og Western var direkte berørt av rettskrivningsforvirringen blant elevene i den høyere skole, hvor de nå også skulle begynne å skrive landsmål. For øvrig var også landsmålet blitt refor- mert forholdsvis nylig, i 1901; det gikk især ut over stumme konsonanter i Aasen-normalen.
Eitrem utgav i 1908 artikkelsamlingen Samarbeide mellem landsmaal og riksmaal?. Her er hovedtanken at ord som er felles for de to, mest mulig skal skrives på samme måte. Dette ble et viktig prinsipp i årene som fulgte.
1913-utredningen
Kristiania Rigsmaalsforening ble etter hvert mindre aktiv, og fra 1904 var den sovende. Bjørnson gjenreiste foreningen i 1907 og gjorde den til et landsforbund, som i 1909 fikk navnet Riksmålsforbundet. Hovedsaken var kampen mot målpolitikken – innføringen av obligatorisk landsmålsprøve i gymnaset – og i det hele en frykt for landsmålsdominans med politiske midler, hos noen blandet med uro over at riksmålet ikke var tilstrekkelig norsk.
Styret var imøtekommende da Falk, Torp og Nansen i november 1912 henvendte seg om en videre reformering av riksmålet. Det oppnevnte en komité, hvor arbeidsutvalget bestod av Alnæs, Eitrem, Falk, Torp og Western. Den leverte sin innstilling i november 1913. I forbundsstyret hadde stemningen snudd, men det lot utredningen trykke og forsynte den med et forord, hvor komiteen får anerkjennelse for å ha gitt «en kyndig og værdifuld utredning av spørsmaal som er av betydning for vort sprogs frem- tidige utvikling». Ellers gjorde styret ikke noe med dem, siden det ikke øns- ket å «opta noget forslag om en forandring i retskrivningen».
Komiteen vil gå videre enn 1907-rettskrivningen gjorde, den viderefører tanker fra Knudsen og bygger i mangt og meget på utredningen av 1909, selv om den ikke uttrykkelig tar sikte på noen tilnærming til landsmålet.
Komiteen drøfter ikke mulige a-former i verbalbøyningen. Et sted uttaler komiteen seg i Knudsens ånd mot danske ord «som bare frister en papirtilværelse» og bør «avløses av gode norske synonymer», og den tar også i bruk de tvilsomme ordene demokratisk og demokratise- ring, som vi kjenner som slagord fra samnorsk- og landsmålshold i våre dager.
1917-reformen
Allerede i september 1913, altså før Riksmålsforbundet hadde behandlet utredningen fra sin komité og fått den trykt, oppnevnte departementet en komité som skulle overveie samarbeid i normeringen av riksmål og lands- mål. Den kom til å bestå at tre riksmåls- og tre landsmålsrepresentanter, med Torp som formann. Imidlertid forelå det ingenting fra komiteen da Torp døde i 1916, og departementet oppnevnte en ny komité med Falk som formann og med Alnæs og professor Didrik Arup Seip (1884–1963) som øvrige representanter for riksmålet, og for landsmålet professor Marius Hægstad og dosent Knut Liestøl.
Falk-komitens forslag
Falk-komiteen betyr noe nytt, på to måter: Den er den første rettskrivnings- komité som behandler begge målformer, og den får som del av mandatet å stake ut veien for samnorsken. Som «samnorskens far» regner man gjerne Moltke Moe, som lanserte ordet i artikkelen «Nationalitet og kultur» i tids- skriftet Samtiden i 1909: et språk «vokset op av de levende talemål, byenes som bygdenes». Om Moe tenkte seg at utviklingen skulle skje naturlig, var det ikke nøyaktig slik departementet tenkte seg det (statsråd Jørgen Løv- land med Halvdan Koht som bakspiller – henholdsvis tidligere og senere formann i Noregs Mållag).
Departementet fastsatte «maalet for og utstrækningen av komiteens arbeide» slik: «Den størst mulige tilnærmelse mellem vort lands to skriftsprog gjennem en sund, naturlig og lovmæssig utvikling av dem begge. Det er selvfølgelig ikke meningen at ville fremtvinge en kunstig sprogenhet, men komiteen maa altid ha for øie at den skal aapne veien for en utvikling frem imot national samling paa grundlag av folkets virkelige talesprog.» Resultatet av komiteens arbeid kan kort oppsummeres slik:
- Komiteen tok med seg alt av betydning fra 1913-utredningen, siterte flittig derfra, bygget det ut med flere detaljer og mer eksempelmateriale og supplerte med forslag som angikk landsmålet.
- Komiteen så saken strengt i lys av mandatet; hovedsaken var å tilnærme. Det var ikke tale om å gjøre ting lettere i én målform hvis det ikke tjente tilnærmingen.
- Komiteen var klar over at skulle mandatet etterleves, var det nødvendig med utstrakt valgfrihet – oftest mellom en form som bare betydde en grafisk endring fra 1907-rettskrivningen, og en form som medførte lydforandring, og som man antok ville møte motstand.
- Komiteen stilte ikke opp to normer, men når man ser alle former i samme gruppe som en helhet, ble resultatet nettopp det: to normer, én moderat og én radikal.
Debatten og forvirringen
Reformforslaget vakte voldsom debatt; den gjaldt i første omgang venstre- statsråd Løvlands hastverk med å få saken behandlet i statsråd: han mottok komitéinnstillingen 12. desember 1917, og statsråd skulle holdes ni dager senere, lenge før noen utenom komiteen og statsråden visste hva som stod i innstillingen og lenge før den kunne trykkes.
I tiden frem til stortingsbehandlingen i april 1919 innløp det resolusjo- ner og protester fra mange hold, det ble forfattet brosjyrer og pamfletter, og saken opptok folk i et omfang vi i dag neppe kan forestille oss. Venstre hadde mistet stortingsflertallet ved valgene i 1918, og resultatet kunne bli at saken ville falle. Debatten varte i tre dager fra 5. april, det ble fremmet to utset- telsesforslag, og regjeringen truet med å gå av hvis de ble vedtatt. Omsider gikk saken igjennom med presidentens dobbeltstemme.
I sitt foredrag til den kongelige resolusjonen hadde departementet brukt obligatorisk om de moderate forandringene og valgfrie om de radikale. Man kom dermed misvisende til å tale om «obligatoriske og valgfrie for- mer», noe som skapte forvirring. Det er f.eks. lett å se at mange av protes- tene mot reformen gjaldt de «valgfrie» variantformene. Men departementet fikk «bemyndigelse til at gi de nærmere bestemmelser og forskrifter angaa- ende tiden og maaten for reformens gjennemførelse i skolene». I praksis kom det til å bety at hvis et skolestyre hadde valgt de «valgfrie» formene i morsmålsopplæringen, ble formene obligatoriske i skolekretsen. Dessuten sikret departementet seg retten til å fortsette samnorskstrevet, ved at «de principper for en sproglig reform» som fremgår av Falk-komiteens innstil- ling, «fremtidig skal lægges til grund for den officielle retskrivning og for retskrivningen i skolene». Her lå en spire til 1938-reformen, som kunne ha gitt en slags hjemmel til å gå videre, om ikke Koht i 1934 hadde tatt saken i egne hender.
Riksmålsrepresentantene i 1917-komiteen forholdt seg forskjellig i tiden som fulgte. Falk var taus, Seip aktiviserte seg sterkt i Østlandsk Reisning (se nedenfor), og Alnæs prøvde i skrift og tale å få riksmålsfolk og andre til å begripe forskjellen mellom de moderate og de radikale formene, og hen- viste til den læreboknormalen som fagforfatterne hadde utarbeidet, og hvor de radikale formene stort sett ikke kom med. – Det er for øvrig grunn til å merke seg en passus i Alnæs’ lange særvotum i komitéinnstillingen av 1917: «Jeg tror … at tvelyd og hunkjønsform neppe vil faa den plads i riksmaalet som flertallet aapner for dem, og jeg må derfor ta forbehold med hensyn til disse punkter. I det hele tror jeg at det gangbare riksmaal vil vise sig at være en sproglig enhet med større levedygtighet og av større styrke end komiteens flertal mener.»
1917-reformen i bruk. Østlandsk Reisning
Det var åpenbart at reformen kom for tidlig, bare 10 år etter 1907. Selv de moderate («obligatoriske») forandringene, som alle utenom skolen etter hvert gikk over til, må ha virket uvante, til tross for at de stort sett bare var grafiske og samsvarte godt med standardisert uttale. Flere aviser nølte. Vens- treavisene Dagbladet og Verdens Gang var først ute, henholdsvis i 1919 og 1921. Social-Demokraten la om i 1924 og Stavanger Aftenblad (Venstre) i 1926, Aftenposten, Nationen og Tidens Tegn i 1928, Morgenbladet og Nor- ges Handels og Sjøfarts Tidende i 1931 og Bergens Aftenblad i 1932.
I sakprosaen for øvrig og i skjønnlitteraturen gikk det senere. Fullt aksep- tert og gjennomført var 1917-rettskrivningens moderate variant ikke før et stykke ut i 1930-årene. For det lesende publikum later ikke det varierte skriftbildet fra ren dansk til moderat 1917-rettskrivning å ha budt på problemer.
I skoleverket kom selvsagt den nye rettskrivningen i bruk tidlig, og ikke bare i den moderate («obligatoriske») varianten. Den radikale («valgfrie») ble i løpet av få år innført i nærmere halvparten av landets skolekretser, i mange tilfeller etter agitasjon fra Østlandsk Reisning (stiftet i 1916), en språklig-kulturell organisasjon som især skulle arbeide for å heve de østlandske dialektenes prestisje – som talespråk og som grunnlag for skrift- språksnormering. Frontfigurene var Seip (fra 1917-komiteen), Koht og Eivind Berggrav-Jensen (den senere biskop Berggrav). De radikale formene fikk imidlertid ikke noe langt liv i skolen. Da folk forstod hva de innebar, stemte de dem ut igjen like fort som de var kommet inn.
Uoffisiell normering, Riksmaalsvernet
En ny, akademilignende riksmålsorganisasjon, Riksmaalsvernet, ble stiftet i 1919, med formål å «maalbevisst arbeide for vort sprogs skjønhet og natur- lige utvikling». Den talte 24 medlemmer, som skulle representere «viden- skap, skole, litteratur, scenekunst, presse og næringsliv». Med støtte i det ene utsettelsesforslaget fra stortingsdebatten i 1919, som fikk 58 av de 126 stem- mene, utarbeidet Vernet en ordliste (1921). Den presenterer en norm som er en varsom revisjon av 1907-rettskrivningen – en mellomting, et kompro- miss mellom 1907 og 1917. Siden «de fleste som nu bruker sproget skriftlig», i alt vesentlig følger reglene av 1907, vil de «sikkert godkjende de for- andringer Riksmaalsvernets ordliste byr paa». Det samme må gjelde dem «som hittil har fulgt en ældre retskrivning».
Også denne ordlisten oppførte valgfrihet og unntaksregler i mange tilfeller:
- Når det gjelder harde konsonanter, går Riksmaalsværnets ordliste noe lenger enn 1907-rettskrivningen, med f.eks. aarsak, anstøtelig, ape, baktale, begrep, draape, glupende som eneformer, og valgfrihet «hvor uttalen er vaklende», f.eks. utelukkende (-d-), utillatelig (-d-).
- For«dobbeltkonsonantiendenavord»gisdeteninnvikletregelsom nok ville være vanskelig å etterleve.
- Med e og æ gjøres det nesten ingen forandringer fra 1907.
- For fremmedordene er det ofte «opført to helt sidestillede former», f.eks. for «alle ord som ender paa -ssion, -sion eller -tion».
Det er uvisst hvor mange brukere ordlisten fikk. Sannsynligvis var det langt færre enn man hadde ventet. Men Aftenposten brukte den fra 1923 til avisen gikk over til moderat 1917-rettskrivning i 1928, og ordlisten er viktig som det første resultat av normering innen riksmålsbevegelsen. Hovedretnings- linjen var, og har siden vært, å ikke foregripe utviklingen. Vernets hoved- oppgave fra 1922 var å utarbeide Norsk Riksmålsordbok (fullført i fire bind i 1957). Som redaksjonsspråk vedtok styret enstemmig i 1924 å bruke den moderate varianten av 1917-rettskrivningen.
1938-reformen
Tanken om en språklig samling levde videre hos enkelte politikere, især hos Halvdan Koht, som ble mannen både bak og i en ny rettskrivningskomité av 1934, oppnevnt av statsråd Knut Liestøl (landsmålsrepresentant i den forrige rettskrivningskomiteen). Professor Ragnvald Iversen (bokmål) ble komiteens formann; han var den eneste språkvitenskapsmannen av de seks. De andre to på bokmålssiden var forfatteren Johan Bojer og lektor Gus- tav Natvig Pedersen. På nynorsksiden satt, foruten Koht selv, dosent Arne Bergsgård og folkehøyskolestyrer Martin Birkeland.
17.11.1 Reformens formål
Siden 1917 hadde målformene fått nye navn. Riksmålet var blitt omdøpt til bokmål og landsmålet til nynorsk. Det dreide seg om en ren, og etter de flestes mening uheldig navneforandring; bokmål var altså inntil 1938 det samme som riksmål fra 1917 av.
Den nye rettskrivningskomiteen skulle «koma med framlegg om
- ei tilnærming på norsk folkemåls grunn millom dei tvo måli i rettskriving, ordformer og bøygningsformer
- ei avgrensing avden store mengdi av dobbeltformer(obligatoriske – valfrie) som no finst i båe måli»
At folkemålsgrunnen skulle være veiledende ikke bare for rettskrivningen, men også for ordformer og bøyningsformer, betydde at det mer enn i 1917 var en språkreform departementet tok sikte på.
Debatten omkring reformen
Komitéinnstillingen (Tilråding om ny rettskrivning) forelå i januar 1936 og vakte protester i begge språkleirer, sterkest blant nynorskfolk. Riksmålsver- net og Riksmålsforbundet gav i milde former uttrykk for sine innvendinger i skriftet Rettskrivningen (1936): at komiteen ser bort fra det talte riksmål, fra at «norsk folkemål» slett ikke er noe enhetlig begrep, fra at parallellformer kan ha forskjellig stilverdi, og fra flere sørøstnorske former som er utbredt i både dialekter og normaltalespråk. Den peker på pedagogiske vanskeligheter ved at lydlike ord skrives forskjellig og går meget langt i å foreslå lydrett skrivemåte (f.eks. holle og senne for holde og sende), jf. Knud Knudsens «Hustavle» fra 1886. Mest radikale er Vernet og Forbundet når de vil tillate -a i alle hunkjønnsord, av pedagogiske grunner. Jf. reformene av 1981 og 2005.
Komitéinnstillingens vei frem til det som ble rettskrivningen av 1938, var kronglete. Her skal bare nevnes at en Tilleggstilråding ble utarbeidet i 1936 på grunnlag av innkomne bemerkninger. Den førte til at flere endrings- forslag for nynorsken ble frafalt, mens det for bokmålet gikk den motsatte veien; bl.a. ble antall obligatoriske hunkjønnsord øket fra ca. 400 til ca. 1000. Stortinget vedtok rettskrivningen 25. juni 1937 mot 37 stemmer, hvorav 35 fra Høyre, og en revisjonsnevnd satte så inn de siste forandringene; heller ikke det foregikk uten språkpolitisk støy.
Valgfriheten i 1938-rettskrivningen
I Tilråding (1934) sier komiteen i forordet at det er «en forutsetning fra vår side at alle dobbeltformer skal være like gode, slik at ikke somme av dem skal settes i en klasse for sig og gi grunnlag for en særskilt «læreboksnormal».» Men i diskusjonen som fulgte, ble det klart nok at dobbeltformene langtfra var «like gode» og at det måtte bli betydelig flere av dem enn komiteen tenkte seg. Også 1938-rettskrivningen fikk altså et system med både valgfrie hovedformer (lærebokformer), når man ikke kunne samle seg om én form, og med sideformer [klammeformer] som man mente ikke kunne tillates i lærebøker, men være tillatt for elever.
Viktige punkter i reformen er:
- Nårdetgjelderlydrettskrivemåte,innførte1938-rettskrivningen mange former som ble akseptert forholdsvis snart (etter krigen), f.eks. (tjære)bre, breke, ese, esing, frese, gjete, nest(e), nesten, seter, sprek – alle hadde hatt æ i 1917 og fikk det også nå, men bare som sideform.
- Someneformerbleskrivemåteutenstumdetterlogninnførtiganske mange ord, f.eks. byll, fell, snelle, snill, toller, blant, brann, kjennelig, kvinnelig, opprinnelig, (sam)funn. I en del ord holdt imidlertid d-en godt stand i praksis: almindelig, anderledes, fold(e), fyldest, hylde(st), hynde.
- 1917-rettskrivningenshvadbleendrettilhva,ogblevtilble,ognoen (som hadde vært sideform i 1917) ble nå eneste form.
Når det gjelder skrivemåten av vokaler, gir f.eks. departementets rettskriv- ningsregler en liste på 19 ord hvor vokalen er valgfri e eller i: blekk/blikk, brest/brist, breste/briste osv. Tre ord har sideformer: fikk/[fekk], gi/[gje], si(e)/[seie], og formene er dermed valgfrie for elever, men ikke for lærebok- forfattere. Fem ord har obligatorisk e: freste (forsøke), gleppe, kjelde (i eg. betydning), renne, slepphendt, foruten pronomenformene deg, meg og seg. Omtrent slik er tallforholdet mellom de tre typene; det er valgfrihet i de fleste tilfellene, enten det er vokaler eller konsonanter om å gjøre.
De følgende to korte tekstene kan anskueliggjøre forskjellen mellom teks- ter med moderate og radikale 1938-former (hoved- og sideformer; radikale former er fremhevet med halvfete typer):
Hun gikk langsomt fram mot huset og stanset nedenfor trappa. Endelig kunne hun sette seg og hvile, nyte roen og stillheten, være alene med seg selv en stund. Hun så utover og strøk seg over pannen.
Hu gikk langsomt fram mot huset og stansa nedafor trappa. Endelig kunne hu sette seg og kvile, nyte roa og stillheta, være aleine med seg sjøl ei stund. Hu såg utover og strauk seg over panna.
Fra 1938 til1959
Oslo-vedtaket
Det er mulig at mye språkstrid kunne ha vært unngått hvis ikke Oslo sko- lestyre 2. mars 1939 hadde fattet følgende vedtak: «Ved overgangen til ny rettskrivning skal en så langt råd er, legge til grunn de formene som ligger nærmest barnas talemål og er ens for bokmål og nynorsk. – Når det gjel- der bøker og andre trykte hjelpemidler som barna skal bruke, vil skolesty- ret gjøre hva det kan for å skaffe slike som så langt råd er, har fellesformer.» Man satte altså nærmest likhetstegn mellom «barnas talemål» og norsk fol- kemål. Vedtaket ble retningsgivende både for andre kommuner og for lære- bokforlagene. Resultatene viste seg etter krigen.
NS-rettskrivningen
Quisling-regjeringen ved Kultur og Folkeopplysningsdepartementet pre- senterte sin rettskrivningsnorm i Ny rettskrivning 1941. Regler for bokmål, regler for nynorsk, fellesregler. Normen er i alt vesentlig fremkommet ved at man har strøket en del valgfrie former (stort sett tilnærmingsformer) i 1938-rettskrivningen, og den fremstår dermed som mer homogen og tradi- sjonell enn 1938. Men den er haltende og ufullstendig. Fellesreglene omfat- ter rettskrivningen for fremmedord og en del skriveregler. En ordliste på ca. 16 000 ord ble utgitt i 1943. All normering etter krigen så konsekvent bort fra 1941-rettskrivningen.
1940-årene
Etter krigen ble språkstriden gjenopptatt etter de gamle linjer. Skolefolk stred for 1938-reformen, riksmålsfolk imot. Arnulf Øverland ble valgt til formann i Riksmålsforbundet i 1947 og ledet det inn i dets glanstid.
Et krav om et språkakademi ble lansert i en resolusjon fra Bergens Riks- målsforening og Riksmålsforbundet i 1947, hvor «det henstilles til Stor- tinget å delegere sin myndighet i rettskrivningsspørsmålet til en sakkyndig sprognevnd (eller sprogakademi) med det mandat å følge sprogutviklingen og, med visse mellemrum på ikke under tyve år, å fastsette de endringer i rettskrivningen som sprogutviklingen krever». Kravet om et akademi eller en lignende institusjon kom også fra andre, og i 1949 oppnevnte departe- mentet en syvmannskomité som skulle utarbeide forslag til vedtekter for en språknemnd. Det forelå 1. juli 1949 og førte omsider til Norsk språk- nemnd.
På et møte i Riksmålsvernet i 1948 foreslo Øverland at det skulle utarbei- des en riksmålsordliste på grunnlag av Norsk Riksmålsordbok. Etter intense diskusjoner ble det vedtatt at listen skulle være en skoleordliste med mode- rate 1938-former. Forbudte riksmålsformer skulle tas med, men merkes med stjerne, og elevene skulle advares mot å bruke dem i skolen. Med riks- målsformer mentes levende 1917-former. En god del former av typen blant, hva, nesten, nevnt ovenfor under omtalen av valgfriheten i 1938-normen, står uten de tilsvarende 1917-formene blandt, hvad, næsten. Dette betyr en indirekte godkjennelse av de lydrette 1938-formene i riksmålet. Bortsett fra det er ikke ordlisten uttrykk for selvstendig riksmålsnormering. Listen er omtrent på størrelse med den foran nevnte av 1943 og utkom i 1950 med navnet Riksmålsvernets ordliste etter rettskrivningen av 1938.
1950-årene. Norsk språknemnd
Motstanden mot det radikale lærebokspråket tok form av aksjoner blant foreldre, som pågikk fra 1949 til 1954. De radikale formene viste seg ikke bare i lærebøkenes sakprosa; også litterære tekster i lesebøkene fikk nytt utseende, noe som vakte voldsom harme. I denne perioden ble Norsk språk- nemnd opprettet, etter stortingsvedtak av 15. desember 1951, mot 24 stem- mer, hvorav 22 fra Høyre. Det springende punkt var formålsparagrafen – om tilnærmingsstrevet skulle fortsette. Det viste seg at det så skulle: «På grunnlag av vitskapleg gransking skal ho [dvs. nemnda] gje styremaktene og ålmenta råd og rettleiing i språkspørsmål og i dette arbeidet fremja tilnær- ming mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn.» (vedtektene § 1). Det var dette som ble kalt «det bundne (språkpolitiske) mandat», og som ble et kjernepunkt i striden så lenge nemnda bestod. Det ble riktignok noe modifisert av departementet i proposisjonen om Norsk språknemnd: «Det må takast rimelege omsyn til skrifttradisjonen i båe mål, til samanheng og system i skriftmål og målføre og til dei krav som litterært mål og fagmål set.» Dette fikk imidlertid lite å si, og hverken stortingsflertallet eller flertallet av dem som ble oppnevnt i nemnda, lot seg skremme av at «norsk folkemål» og «norsk folkemåls grunn» var like uklare og uvitenskapelige størrelser nå som i 1930-årene. Riksmålsvernet ble invitert til å delta, men avslo under tvil.
Språknemnda fikk straks (30. april 1952) i oppdrag fra departementet å «utarbeide en læreboknormal snarest råd er». Hastverket skyldtes foreldre- aksjonen mot lærebokspråket, som pågikk for full kraft, og frykten for å få et læreboksystem med parallellutgaver i hver målform, altså fire utgaver av samme lærebok.
Riksmålsbevegelsens normering
Allerede før Riksmålsvernets ordliste forelå, hadde Riksmålsforbundet inn- ledet arbeidet med en ren riksmålsordliste. Den utkom i 1952, og forordet (signert av Øverland og her sitert i sin helhet) gir en pekepinn om de prin- sipper riksmålsnormeringen kom til å følge:
«De to nye ordlister som nu foreligger, den ene utgitt av Riksmålsver- net, den annen av Riksmålsforbundet, vil tjene forskjellige behov og er begge nødvendige, hver til sitt bruk.
Riksmålsvernets ordliste ’er holdt innenfor reglene i 1938-rett- skrivningen og er bestemt til bruk både i skolen og i det praktiske liv’. Dette dobbelte hensyn har imidlertid belastet Riksmålsvernets ord- liste med adskillige dobbeltformer, hvorav mange er fremmede for riksmålet; og det har derfor oppstått et alminnelig behov for en klar og entydig veiledning i riksmålets rettskrivning. Det er dette behov Riksmålsforbundet har ment å måtte imøtekomme. Vår ordliste bygger på levende, dannet dagligtale og på riksmålets skriftlige tradisjon. På skolebenken kan denne ordliste ikke brukes. Men vi håper man vil finne den brukbar i det praktiske liv utenfor skolen.
Under påvirkning av den stedlige dialekt råder der også innenfor dannet dagligtale en viss usikkerhet overfor enkelte bøyningsformer, det gjelder især de svake verbers fortidsendelser. Her har vi som regel valgt de mest utbredte. Vi har i det hele tatt søkt å unngå dobbeltfor- mer og har bare tatt dem med i den utstrekning forskjellige stilarter krever forskjellig uttale og derfor også forskjellige skriftlige former av samme ord.»
Ordlisten gir ingen brukerveiledning og lider leksikografisk sett av en del mangler, men det viste seg at den dekket et behov, den veiledet på en rekke punkter hvor offisiell normering hadde skapt tvil og usikkerhet, og den ble i stor utstrekning brukt i det praktiske liv, i ukepressen og i borgerlige dags- aviser. Normen samsvarer stort sett med 1917-rettskrivningens moderate variant, med unntak av de lydrette 1938-formene som allerede stod i Riks- målsvernets ordliste.
«Øverlands blå», som ordlisten ble kalt, kom i nye utgaver i 1956 og 1958, revidert og supplert, slik det vanligvis gjøres. 1956-utgaven var redigert av André Bjerke, Carl Keilhau og Ernst Sørensen og 1958-utgaven av Bjerke, Sørensen og Leif Korshavn. I mellomtiden hadde riksmålsbevegelsen fått sin normeringsinstans.
Det Norske Akademi for Språk og Litteratur
Tanken om et språkakademi førte til dannelsen av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur i 1953 (skrivemåten endret i 2013). Tanken var ikke ny. Den ble lansert allerede i 1913, av Bjørn Bjørnson, og som nevnt, av riksmålsbevegelsen i 1947. Riksmålsvernet var i prinsippet et akademi, men viste etter man- ges mening for liten selvstendighet overfor myndighetenes tilnærmingspo- litikk.
Om riksmålsnormeringen sier § 2 i Akademiets statutter (nåværende form etter en justering):
«Akademiet vil i sin rådgivende virksomhet tilstrebe en normering av riksmålet med grunnlag i dets litterære tradisjon og aktuelle bruk i velpleiet, landsgyldig skrift og tale. Det vil motarbeide enhver kunstig eller tvungen tilnærmelse mellom de to målformer i landet, og arbeide for å bevare kontinuiteten i folkets kulturliv.»
Akademiet har fra starten hatt tilsyn med og godkjent Riksmålsforbundets ordlister og har drevet ordboksarbeid fra 1965. Paragrafen samsvarer med normeringspraksis i andre land og har vist seg å være et klart og godt fun- dament for normeringsarbeidet.
Norsk språknemnds læreboknormal
Arbeidet med læreboknormalene for bokmål og nynorsk tok det meste av Språknemndas tid i 1950-årene. Den la frem resultatet i Framlegg til lære- boknormal 1957. Ved siden av å foreslå endringer som tilfredsstilte til- nærmingskravet i vedtektene var hovedformålet å skape en fastere lære- boknormal ved å redusere antall dobbeltformer (valgfrie hovedformer) og justere sideformkategorien [klammeformene] i nødvendig utstrekning. Disse målene ble ikke nådd.
Språknemndas arbeid tok form av en detaljert gjennomgåelse av form- verket i 1938-rettskrivningen – ord for ord, lyd for lyd – med drøfting og eventuelt vedtak om forandringer. Grunnlagsmaterialet for arbeidet er ikke fullstendig, sier nemnda, men «alt i alt har vi hatt fyldigere samlinger å bygge på enn noen tidligere rettskrivningsnemnd». Her er to eksempler på bokmålsnormering i Framlegg:
«boge – bue. Formen boge kom inn i bm. som jamstilt med bue i 1938. Dialektene har former som båge, båga, båje, baue; formen bue er dansk og har trengt inn gjennom skriftspråket. Denne tradisjonelle formen står svært sterkt i litteraturspråket; valgfriheten i bm. må oppretthol- des.»
Det var altså ikke tale om å stryke boge; formen står der fortsatt.
«fra – frå. Siden 1917 har frå vært tillatt i bm., siden 1938 jamstilt med fra. I norske bygdemål er frå visstnok eneste form. I bymålene har for- men fra en sterk stilling, den skriver seg fra dansk. Frå har vært svært lite brukt i bm., men da den er samform og står så sterkt i målføra, bør den fortsatt være jamstilt med fra.»
At frå ikke hadde vunnet innpass, hverken i skrift eller bymål siden 1917, tel- let ikke, og ønsket om en strammere og realistisk læreboknormal for bokmål måtte vike for nynorsken og bygdemålene. Formen fikk redusert sin status til sideform [klammeform] i 1981, men ble ikke fjernet før i 2005.
Også Framlegg ble utsatt for kritikk fra begge språkleirer, kraftigst fra riksmålssiden, og den fortsatte etter at Stortinget hadde godkjent normalen (7. oktober 1958, mot 31 stemmer, hvorav 29 fra Høyre).
Publikasjonen Ny læreboknormal 1959 viser i realiteten en ny rettskriv- ningsnormal, en videreføring og justering av 1938-rettskrivningen. Også i 59-normalen ble det, som antydet, behov for en mengde dobbeltformer. Sideformkategorien ble utbygget, og som tidligere rommet den både tradi- sjonelle og radikale former, de siste som redskap i tilnærmingen på samme måte som tidligere.
1960-årene
Striden om læreboknormalen fortsatte, og andre saker bidro til at språkstri- den var hardere enn noensinne. Den ble en politisk belastning for Arbei- derpartiregjeringen, og kirke- og undervisningsminister Helge Sivertsen tok initiativet til en bredt sammensatt «språkfredskomité». Den ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 31. januar 1964 og fikk som mandat å «ta opp til drøfting heile språksituasjonen i landet og gjera framlegg om tiltak som komitéen meiner kan tene til å ta vare på og utvikle vår norske språkarv». Komiteen fikk navn etter formannen, professor Hans Vogt.
Vogt-komiteen
Komiteen var ingen rettskrivningskomité; den skulle spesielt «vurdere» hvordan Norsk språknemnd, eventuelt utbygget til et akademi, kunne få all- menn tilslutning, om oppgavene burde lovfestes, om det burde gis nye reg- ler for språket i skolen og i offentlig tjeneste og eventuelt foreslå ny lov eller forandring av gjeldende lov.
Men siden rettskrivningsspørsmålet var det som hadde skapt størst strid, måtte komiteen uttale seg om det, og den fant en form som kom til å inn- varsle et vendepunkt i rettskrivningshistorien og bli bestemmende for frem- tidig offisiell normering: «En av grunnene til den bitterhet som preget noe av språkstriden i de senere år, og som for mange står som den vesentlige, er at tradisjonelle riksmålsformer som er levende i litteraturen, ikke tillates i lærebøker og for en del heller ikke i elevenes skriftlige arbeider… Enhver rettskrivning vil måtte treffe et valg mellom forskjellige former som ofte hver for seg er meget brukt, men prinsipielt er det uheldig at former som både har tradisjon i skriftspråket og er levende i litteratur og tale, utelukkes fra den offisielle rettskrivning. Hvilke av de levende former som har størst gjennomslagskraft, vil utviklingen selv avgjøre.»
Normeringspunktet i komiteens lovforslag for et «språkvernråd» lød: «Rådet skal følge utviklingen av talemålet i bygd og by og skriftspråket i presse og litteratur, og på fritt grunnlag fremme et naturlig samarbeid i dyr- kingen og normeringen av våre to skriftspråk.» Dessuten – som rådgivende organ for myndighetene: «uttale seg om hovedprinsippene for normerin- gen av skriftspråkene og stedsnavnene».
Komitéinnstillingen ble levert departementet 12. april 1966. Der satt nå ikke lenger Sivertsen som statsråd, og motviljen var betydelig. Det tok fire år for departementet å gjøre seg ferdig med saken, men det endte med at Norsk språknemnd ble avviklet, og dermed «det bundne mandat», og at både departementet og et enstemmig storting sluttet seg til Vogt-komiteen
Riksmålsnormeringen
Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur vedtok i 1964 å utgi en «mel- lomstor ordbok» for riksmål, en ettbinds definisjonsordbok. Vogt-komi- teen skulle komme til å nevne behovet for slike ordbøker. Arbeidet kom i gang tidlig i 1965 med økonomisk garanti fra Thorleif Dahls Fond og med cand.philol. Tor Guttu som hovedredakatør. Det ble nødvendig å gå grun- dig til verks på alle måter. Selve normeringsarbeidet skulle i første omgang grunne seg på Norsk Riksmålsordbok (som var blitt fullført i 1957) og fjerde utgave av Riksmålsordlisten (1963, i Bjerkes redaksjon). Men redaktørene skulle stille seg fritt til begge kildene og forelegge tvilsspørsmål for en komité av Akademiets medlemmer (Ordbokskomiteen) som de møttes regelmes- sig med. Dette var en naturlig og effektiv ordning, men også nødvendig på bakgrunn av meningsbrytninger i Akademiet i 1962-63 om betydning og stilverdi av visse variantformer.
Av stor betydning var Brynjulv Blekens medvirkning. Med doktorgrad om norsk språkstrid fra 1967 hadde han kjennskap til sakene som ingen annen, og han hadde under arbeid en systematisk og grundig oversikt over samtlige forskjeller i lyd- og bøyningsverk mellom riksmål og moderat bok- mål, som utkom i 1973. Dette samarbeidet førte til at arbeidet med en femte utgave av Riksmålsordlisten (1973 og et revidert annet opplag 1976) kunne gå parallelt med ordboksarbeidet, at publikasjonene samstemte med hen- syn til normen, og fremfor alt at en rekke viktige normeringsspørsmål ble grundig behandlet. Riksmålsordboken utkom i 1977, som den første i sitt slag i Norge.
1970-årene
Norsk språkråd
Til avløsning av Norsk språknemnd ble et nytt «råd for språkvern og språk- dyrking» opprettet ved lov av 18. Juni 1971: Norsk språkråd. Normeringspa- ragrafen ble ikke nøyaktig som Vogt-komiteen hadde foreslått. Rådet skulle «følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». Tilnærmingen var dermed ikke helt oppgitt, men passusen viste seg i det lange løp å bli en papirbestemmelse. Departementet og et enstemmig storting hadde sluttet seg til Vogt-komiteens uttalelse om det prinsipielt uheldige i at levende former ble holdt utenfor offisiell rettskriv- ning.
Norsk språkråd begynte sitt arbeid i 1972. I rådets bokmålsseksjon hadde riksmålsbevegelsen 4 medlemmer av 19 – 2 fra Riksmålsforbundet og 2 fra Akademiet. Ellers var universitetene, skolen, pressen, NRK, forfatterne, sce- nekunstnerne o.a. representert. Det filologiske arbeidet ble utført i under- komiteer. Det viste seg snart at medlemmene delte seg i to fraksjoner – én som ville normere inn «forbudte levende riksmålsformer», slik Stortingets forutsetning var, og én som ikke kunne forsone seg med dette og gjorde motstand. Riksmålsrepresentantene fulgte konsekvent linjen «Tillate, ikke forby», enten det dreiet seg om riksmålsformer eller andre former. Forhand- lingene holdt flere ganger på å kjøre seg fast, og den manglende fremdrift ble gjenstand for en interpellasjonsdebatt i Stortinget i januar 1977, men i 1979 kunne rådet omsider overlevere sitt forslag til departementet.
Liberaliseringen av bokmålet. Stortingsmelding 100 (1980-81)
Det gikk to år før statsråden, motvillig, fikk oversendt stortingsmeldingen om saken (30. april 1981). Enden ble at Språkrådets forslag fikk enstemmig tilslutning både i Kirke- og undervisningskomiteen og i Stortinget (1. juni) og ble autorisert ved kongelig resolusjon 24. juli. – Dette såkalte liberalise- ringsvedtaket for bokmål var resultat et av en rekke kompromisser, men det bekreftet at kursen var endret, tilnærmingspolitikken forlatt. Resolusjonen fastsatte:
- Det skal fortsatt være en(trangere)læreboknormal, som skal gjelde for lærebøker og offentlig tjeneste.
- Skrivemåten av vel 150 ord forandres, stort sett slik at riksmålsformer kommer inn i læreboknormalen, enten de har vært sideformer (f.eks. gress, sen, lyve, ørret) eller forbudt (f.eks. frem, kilde, svelge).
- Av de bortimot1100 ordene med obligatorisk a-formf ra1938 og 1959 får ca. 450 full valgfrihet -a/-en i læreboknormalen. I resten av ordene blir -en sideform, og det blir mulig å bruke -en også i læreboknormalen hvis ordet har overført betydning.
- Det skal være valgfrihet mellom en og ei somubestemtartikkel ved alle hunkjønnsord, likeledes ved foranstilt eiendomspronomen (min/mi, din/di, sin/si).
- Ibestemtformflertallavintetkjønnsordfikksyvtidligere obligatoriske a-ord valgfrihet -a/-ene: dyr, felæger, garn, kje, lik (på seil), reis, troll.
- 240svakeverbreguleres,stortsettisamsvar med riksmålsrettskrivningen.
Av dem både i og utenfor Språkrådet som var imot reformen, ble det hev- det at valgfriheten ville bli enda mer forvirrende med alle de nyinnførte formene. Kirke- og undervisningskomiteen uttalte imidlertid – rundt, men klokt – at «enkelte former som sjelden eller aldri blir brukt, måtte kunne tas ut ved kommende justeringer, slik at normen blir noe strammere». Med dette ble det gitt en slags hjemmel for det arbeidet Norsk språkråd senere gikk i gang med: å fjerne «lite brukte former» i bokmålet.
Liberaliseringsvedtaket skiller seg fra 1917-, 1938- og 1959- vedtakene på to måter: Det gjelder (som i 1907) bare den ene målformen, og det gikk ikke ut på å tilnærme bokmålet til nynorsken.
1980- og 1990-årene
Riksmålsnormeringen. «Faneordene»
Allerede i 1980 hadde Brynjulv Bleken ferdig en systematisk fremstilling av forskjellene mellom riksmålsnormalen og det bokmålet som ville bli resultatet av Språkrådets forslag: Riksmål og liberalisert bokmål. Han regnet med at over- sikten ville «kunne fungere som et hjelpemiddel i det fortsatte normerings- arbeide: den viser hva som stadig – tross Språkrådets liberaliseringsforslag – står igjen å gjøre før man kan si at det normeringsproblem som er oppstått, er blitt tatt virkelig alvorlig og gjennomarbeidet grundig». – Blekens over- sikt ble grunnlaget både for Akademiets små justeringer av riksmålsnormen i tiårene som fulgte, og for bokmålsnormeringen, som riksmålsrepresentan- tene i Språkrådet nå kunne delta i under roligere forhold enn i tiåret forut.
I 1981 foreslo Akademiets ordbokskomité «å overveie om følgende for- mer bør tas inn i riksmålsnormen»: snø, språk, farge, hage, nemnd, etter, gruve (i bokstavelig betydning) som valgfrie ved siden av sne osv. Forslaget var dels begrunnet i at formene lenge hadde vært i alminnelig bruk og ble oppfattet som riksmålsformer av skrivende folk, dels i et ønske om å skape ro omkring dem; de hadde lenge nytt ufortjent oppmerksomhet i språkstri- den som «faneformer» for riksmålet og hadde vært trukket inn i forsøk på hestehandling under tautrekningene i Språkrådet sist i 1970-årene. Akade- miet vedtok valgfriheten enstemmig i 1983.
Normering av tekster i leseverker og sangbøker
Kritikken mot bruken av litterære tekster i skolebøkene etter 1938-rettskriv- ningen var sterk. I 1961 gav Norsk språknemnd nye regler: Målform og nor- mering i lese- og sangbøker. Også de var preget av tilnærmingspolitikken og ble gjenstand for kritikk. Dels gjaldt den kvotebestemmelsene (for bokmåls- skoler skulle eller kunne visse brøkdeler av lesebokstoffet være på moderat bokmål, radikalt bokmål og nynorsk), dels gjaldt den normeringen (endrin- gene som ble gjort i originaltekstene). Også disse reglene ble omsider «libe- ralisert» da Norsk språkråd vedtok et nytt regelverk i 1986. Der ble det nye begrepet varsom normering innført; det vil si «en mildere grad av normering enn normering til rettskrivningen», først og fremst ved grafiske endringer.
Støttet av et detaljert og omfattende regelverk som overalt viser pietet for originaltekstene, gjelder nå disse hovedreglene:
- Teksterileseverkforgrunnskolenogdenvideregåendeskolenskal som hovedregel normeres etter rettskrivningen. Det skal gjøres unntak for poesi. Poesi kan stå «varsomt normert».
- Originalenorskeogoversatteteksterskalbehandleslikt.
Detaljarbeid og norvagiseringsvedtak i Norsk språkråd
En del flere riksmålsformer ble innført, stort sett som «etterrakst» etter liberaliseringsvedtaket. Dessuten ble det gjort mye nyttig normeringsarbeid med fagord, f.eks. ord i medisin, kjemi, ornitologi, datateknikk o.a., for myntenheter, historiske og geografiske navn, statsnavn, innbyggernavn og folkeslagsnavn (med tilhørende adjektiv), det ble gitt regler for transkrip- sjon av ord fra fremmede alfabeter osv. osv. Stort sett var dette ukontrover- sielle saker.
Det var imidlertid ikke norvagiseringssaken, som Språkrådet arbeidet med fra 1992 av og avsluttet i første omgang med vedtakene på årsmøtet i januar 1996. Det var især mange av forslagene for de ca. 60 engelske ordene som vakte debatt, f.eks. pøbb og sjov (som ikke ble godkjent av departementet) og gaid og kamping (som ble godkjent som valgfrie former). Det ble ro omkring saken da Språkrådet i 1998 vedtok at man skulle gå forsik- tig frem i slike saker, se punkt 16.5 i rettskrivningskapittelet. – I 2000 kom en ny omgang, hvor stort sett romanske ord med c eller sc fikk valgfri form med s, f.eks. selle, sirka og fasist vsa. celle, cirka og fascist. Disse relativt nye bokmålsvedtakene er innført i nye utgaver av ordlister og ordbøker.
Slutt på tilnærmingen
Tilnærmingspassusen i lov om Norsk språkråd hadde vært uten praktisk betydning fra og med bokmålsliberaliseringen i 1981. I stortingsmelding 13 (1997–98) om målbruk i offentleg teneste kom den første departemen- tale antydningen i klartekst om at tilnærmingspolitikkens dager var talte. Der heter det bl.a.: «Den tilnærmingslinja mellom bokmål og nynorsk som tidlegare stod sentralt i offisiell norsk språkpolitikk, framstår i dag i praksis som mindre aktuell. Det synest å vere etter måten brei politisk aksept for at vi i dag har to offisielle norske språkformer, og at dette vil vere ein relativt varig situasjon.» Dette ble bekreftet i stortingsmelding 9 (2001–2002) og til- nærmingsparagrafen» opphevet (odelstingsproposisjon 95 (2001–2002)).
2000–
Justeringene av bokmålet i 2005
Språkrådet begynte et større opprydningsarbeid i bokmålsnormen i 1990- årene, som i første omgang førte til en vedtakspakke i 2000. Departementet ville imidlertid ha en grundigere gjennomgang, delvis for å slippe de ganske tallrike årvisse endringsvedtakene. Til dette kom at Akademiet henvendte seg til Språkrådet i 2002 og tok især opp fortidsformene av svake verb, hvor det var en del ugjort normeringsarbeid i bokmålet.
Norsk språkråd utarbeidet da et omfattende forslag for begge målformer, som ble oversendt departementet i 2003 og med visse unntak godkjent i 2005. De viktigste punktene som angår bokmålet, er følgende:
- «Skillet mellom hovedformer og sideformer faller bort», og dermed systemet med en læreboknormal. De tidligere sideformene [klammeformene] blir dels omgjort til hovedformer, dels fjernet. Samtlige hunkjønnsord med -a/[-en] får full valgfrihet -a/-en i entall og samtlige intetkjønnsord valgfrihet -a/-ene i flertall. Det betyr at felleskjønn er innført som en mulighet i bokmålet. – Fjernet blir godt og vel 60 «lite brukte former», dvs. tilnærmingsformer som frå, hike, ho, måndag, massing.
- Et stort antall ord av flere klasser og av mange slag får formen justert eller valgfriheten redusert, stort sett etter riksmåls-rettskrivningen, f.eks. blir glass, premiss og tyngde eneformer, og gamle tilnærmingsformer (hovedformer) som brur, kveite (kornslag) og åbor blir fjernet.
- Sterke verb av klasse 2 får valgfrihet mellom ø og øy i preteritum(brøt/ brøyt) mot tidligere brøt/braut.
- Det skjer omfattende justeringer i bøyningen av svake verb,især i klasse 2, stort sett i samsvar med riksmålet.
- Nærmere 80 substantiver som ender på trykklett-er (f.eks.oter, magister) får riksmålsformen på -ere tillatt i flertall.
- Tallordsformensyvblegodkjentsomvalgfriformtilsju,mens forslaget om tyve og tredve ikke ble godkjent.
Fra Norsk språkråd til Språkrådet
Norsk språkråd ble nedlagt 31. desember 2004. Det nye rådet – Språkrådet – er annerledes organisert og er ikke opprettet ved lov. Normeringen omta- les i vedtektenes § 3 (nåværende form fastsatt i 2012):
«Språkrådet kan gi råd om staving og bøying av nye og tidlegare unor- merte ord og gjer bindande normeringsvedtak når språkutviklinga til- seier det. Føresegna gjeld også for transkripsjon av utanlandske namn. Språkrådet gir råd og rettleiing om tekniske skrivereglar og skal så langt det er tenleg, klargjera kva reglar som er obligatoriske for korrekt språk.
Etter opplæringslova § 9-4 fjerde ledd skal Språkrådet godkjenna ordlister og ordbøker til skulebruk.
Dersom faktisk språkbruk eller sterke systemomsyn tilseier det, kan Språkrådet vedta ny stavemåte og bøying av tidelgare normerte ord og justeringar i skrivereglane. Vedtak om gjennomgripande endringar eller systemendringar skal leggjast fram for departementet til godkjen- ning …».
Riksmålsnormeringen etter 2000
Fra tidlig i 1990-årene hadde riksmålsnormen vært presentert i Kunnskaps- forlagets Norsk illustrert ordbok, foruten i Riksmålsforbundets ordliste (6. utgave 1994). I ordboken er riksmålsformer merket med trekant når de avviker fra moderate bokmålsformer. I slutten av tiåret gjennomarbeidet Akademiet hele normen på ny, også nå med utgangspunkt i Blekens over- sikt fra 1980, og satte sluttstrek i april 2000. Frekvensundersøkelser på Inter- nett var blitt brukt som støtte, så sant frekvensen var betydelig og forskjel- len mellom offisiell form og riksmålsform tilstrekkelig klar. Gjennomgåelsen skjedde for en del samtidig med at Norsk språkråd behandlet spørsmål i bok- målsnormen, og den var bl.a. en forberedelse til forestående ordboksarbeid:
- Annen utgave av den illustrerte ordboken, som kom i 2005 med ny tittel: Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner. Den viser riksmålet og forholdet til moderat bokmål på samme måte som i førsteutgaven, etter justeringen av bokmålet i 2005.
- Syvende utgave av Riksmålsordlisten kom i 2007 og åttende i 2015.
- Redaksjonsspråket i videreføringen av Norsk Riksmålsordbok (NRO), som var Akademiets eiendom og ansvar.
I 2005 skiftet Norsk Riksmålsordbok navn til Det Norske Akademis Store Ordbok (NAOB). Det viste seg at en norm med mange parallellformer var vanskelig å arbeide med i en ordboksdatabase. Som før ønsket Akademiet en forholdsvis stram norm, uten unødvendige motsetninger til bokmålet, og forholdene lå dermed til rette for en betydelig innstramning. Det ble dess- uten etter hvert klart av signaler fra departementshold at redaksjonsspråket i NAOB burde avvike minst mulig fra offisiell rettskrivning (moderat bok- mål). Det ble nødvendig å gjennomarbeide riksmålsnormen nok en gang.
Et notat fra Akademiets ordbokskomité av 7.4.2008 konkluderte bl.a. med at riksmålsnormeringen bør foregå som tidligere, med grunnlag i § 2 i Aka-demiets statutter, hvis grunnsyn nå de facto også er det offisielle, og at det holdes kontakt med Språkrådets fagråd for normering og språkobserva- sjon.
I 2008–10 ble en rekke viktige og mindre viktige punkter i normeringen gjennomgått, og Akademiet vedtok å bruke moderat bokmål som norme- ringsspråk i NAOB. Fagrådet fikk resultatet av gjennomgåelsen i 2011, og det vil bli holdt underrettet om normeringssaker som blir aktuelle under ordboksarbeidet.