Akademiet synes de fire prinsippene for revisjonsarbeidet som er anført på sidene 10 og 11, virker fornuftige og har merket seg prinsipp B med særlig tilfredshet. Likeledes finner vi det prisverdig at man vil søke et ”høyere stilnivå” enn NO78/85 i poetiske tekster (Prinsipp D). Nederst på s. 11 merker vi oss at man har sans for ”tradisjon[en] i kirkens liturgiske språk”. Vi har heller ikke store problemer med de ”Andre hensyn” som nevnes på sidene 12 og 13. Men her føler vi behov for å utdype våre synspunkter. Under A sies det at man vil modernisere språket, og dette presiseres dit hen at man ”vil unngå arkaiske ord og uttrykk og levninger av gammelt bibelspråk som ikke kommuniserer meningen nært og direkte.” Mot dette har vi ingen prinsipiell innvending. Men det er klart at det vil gjøre seg gjeldende ulike syn på hvor langt man her skal gå, når dette prinsipp skal utmyntes i praksis. At for eksempel de tidligere ”forpaktere” nå opptrer som ”vinbønder” finner vi uproblematisk. Men å endre ”legeme” til ”kropp” er å gå altfor langt, synes vi, og å gjøre det også i alterboken (nattverdsprefasjonen) ville etter vår oppfatning være en umulighet. (Det er gjort i innstiftelsesordene i Luk 22,19.) Skal man først beholde legeme slik det er gjort enkelte steder i NTR, så burde i hvert fall dette være ett av stedene.
Vi har med interesse merket oss det som sies på side 10 om at revisjonen ”skulle videreføre de mange gode valg og grep som ble gjort i forbindelse med 78-oversettelsen, men også lære av den kritikk og debatt som har fulgt den, og ta hensyn til språkutviklingen i de siste tretti årene både for bokmål og nynorsk.” (Vår uthevelse.)
Da NO78 ble utarbeidet, var den såkalte ’tilnærmingslinjen’ (mellom bokmål og nynorsk) i hvert fall på papiret enda offisiell norsk språkpolitikk. Det satte sitt preg på den da gjeldende rettskrivning. Et stykke på vei synes Bibelselskapet å ha valgt å følge offisiell rettskrivning. Men det var helt utenkelig at man i en bibeloversettelse skulle holde seg innenfor den snevrere læreboknormalen. Derfor brukte man konsekvent former som for eksempel dugg, fet, lyve, mel mens læreboknormalen foreskrev dogg, feit, lyge (eller ljuge), mjøl. I de tilfeller hvor det var valgfrie former innenfor rettskrivningen synes man nesten helt konsekvent å ha valgt de mest moderate (’riksmålsnære’) formene. Og i visse henseender følte man åpenbart at gjeldende rettskrivning var for ’radikal’ til at den helt kunne følges. Derfor ble den fraveket på en rekke punkter. For eksempel ble endelsen –a i bestemt form hunkjønn entall ikke brukt (med et par unntak: eika, øya.) Ellers skrev man for eksempel konsekvent boken, døren, gryten, kappen, marken, vognen, øksen, som alle hadde obligatorisk –a i 1978.
Noenlunde det samme bilde avtegnes også dersom man ser på bøyningen av svake verb. I en rekke tilfeller hvor rettskrivningen hadde obligatorisk –te (eller –de) i preteritum og –t (-d) i perfektum partisipp, har NO78 –et (-et er særlig hyppig i perfektum partisipp) F. eks. begravet, hånet, klippet, knekket, skadet, slokket.
Også når det gjelder en del enkeltord, er forholdet det samme. Eksempelvis skrev man konsekvent kilde, klov, ravn(unge), ikke kjelde, klauv, ramn(unge), som var de eneste tillatte former ifølge rettskrivningen. Formen svelgje var også øyensynlig vanskelig å svelge, hvorfor man valgte svelge.
Tendensen til å velge moderate bokmålsformer er i det hele tatt meget klar og må ha vært meget sterk.
Noe av det viktigste som har skjedd i løpet av ”de siste tretti årene” er for det første at den tilnærmingslinjen som hadde vært fulgt i hele det 20. århundre, nå offisielt er forlatt av myndighetene, for det annet (og i tråd med dette) at en rekke lite brukte ’tilnærmingsformer’ er blitt fjernet fra bokmålsrettskrivningen (noen eksempler: flaum, haust, kvefs, måndag), og på den annen side at en del former som tidligere ikke var tillatt (’riksmålformer’) er tatt inn. (Noen eksempler: syv, tyve, tredve, hverken. Disse er vedtatt av Norsk språkråd, og venter på departementets godkjenning.) Det første skritt på den veien ble tatt i og med rettskrivningsendringen for bokmålet i 1981 (St.meld. nr. 100 (1980-81)) (Den såkalte ’bokmålsliberaliseringen’). Etter at Stortinget hadde vedtatt denne, ble det av Bibelselskapet nedsatt et lite utvalg for å se på hvilke endringer som burde gjøres i NO78. Resultatet av utvalgets arbeid var at en del endringer i moderat retning ble gjennomført i utgaven fra 1985 (heretter NO78/85). For eksempel: reip> rep, reir > rede. Partisippet sluppet ble sluppet inn: Vi har sluppet (tidligere sloppet) fri som fuglen. Men endringene ble ikke så gjennomgripende som man kunne ha ventet på bakgrunn av den ovenfor nevnte tendens til å velge de mest moderate bokmålsformene. Således ble fram stående igjen, likeledes drake, hogge på tross av at frem, drage, hugge nå var tillatte former, selv innenfor den trange læreboknormalen.
Siden 1981 har utviklingen gått videre i samme retning, og det må i dag kunne sies at en av de tydeligste utviklingstendensene i løpet av ”de siste tretti årene” har vært en stabilisering av bokmålet i den moderate enden av skalaen.
Vi har ellers merket oss at Bibelselskapet selv synes å ha innsett ønskeligheten av å gå videre på den veien man så vidt slo inn på etter 1981. I den utgaven av Salmenes bok til liturgisk bruk som kom i 1995 (S95), har man tatt med flere av de former som rettskrivningsendringen av 1981 tok inn i bokmålet: frem for fram, de gudløses rep har han hugget av; NO78: de gudløses reip har han hogd av. NO78/85 har de gudløses rep har han hogd av. Hvor NO78/85 har viste trass mot hans ord i Sal 105, 28, har (S95) trosset de hans ord. (Trosse var sideform før 1981.)
Når man da for det første kan konstatere at Bibelselskapet hele tiden i arbeidet med NO78/85 hadde en sterk tendens til å velge moderat bokmål, for det annet at bokmålet i løpet av de siste 20-25 år ”er blitt mer moderat” etter hvert, og for det tredje at NTR vil ”ta hensyn til språkutviklingen i de siste tretti årene både for bokmål og nynorsk”, går man til den nye revisjon av NO78/85 med den forventning at denne tendens vil fortsette. Det er en forventning som ikke innfris. Når man for eksempel ser at NTR bruker former som øksa, rota, stranda (hvor altså NO78/85 brukte –en-former selv om de da var forbudt) og det på tross av (a) at –en-former siden er tatt inn i rettskrivningen, og (b) den generelle tendens i de senere år har gått i retning av et mer ”moderat” bokmål, må man konstatere at så langt fra å fortsette den tidligere tendens har man her tvert i mot tatt et skritt i motsatt retning. Vi kan ikke se det annerledes enn at bruken av disse radikale formene er i strid med intensjonen om å ta hensyn til språkutviklingen i den senere tid.
Man har altså villet gjøre teksten lettere forståelig ved å unngå arkaiske ord og uttrykk. Den samme motivasjon ligger formodentlig også bak den relativt sterke bruk av paratakse som preger NTR. Sml. for eksempel Luk 5,27: Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som satt på tollboden. Han het Levi. Jesus sa til ham: ”Følg meg!” Hvor NO78/85, som vanlig, har en mer hypotaktisk konstruksjon: Deretter gikk Jesus ut, og han fikk se en toller som hette Levi, sitte på tollboden. Jesus sa til ham: ”Følg meg!” Vi mener generelt at man ikke bør hakke teksten for mye opp i ”Kort hovedsetning punktum. Kort hovedsetning punktum. Kort hovedsetning punktum.” Det kan bli en Hemingway-Sigurd Hoel-lærebokstil av det og være sjenerende for flyten i fortellingen. Evangeliene er jo i stor grad fortelling, ikke først og fremst agitasjon eller konstatering av fakta, selv om det i Jesu taler til folket forholder seg annerledes. Tradisjonell norsk fortellerstil kjennetegnes ved relativt lange perioder med stor grad av polysyndese. Man kan nok oppnå noe av dette ved å starte med ”Og” etter punktum, slik det av og til gjøres i teksten, men vi synes den bør gjennomgås med en viss ”ploysyndesering” for øye. En god metode er å lese teksten høyt og kjenne på rytmen.
To andre stilistiske egenheter ved NTR kan imidlertid ikke sies å være begrunnet i et ønske om å gjøre teksten mer forståelig, nemlig:
- En forkjærlighet for etterstilt eiendomspronomen, mens NO78/85 i stor grad har det foranstilt: Luk 1, 44: da din hilsen nådde øret mitt < da lyden av din hilsen nådde mitt øre; Luk 2, 28: Simeon [tok] barnet opp i armene sine < Simeon [tok] barnet i sine armer; Luk 7, 44: du ga meg ikke vann til føttene, men hun vætte føttene mine med tårene sine og tørket dem med håret sitt < …gav du meg ikke vann til føttene, men hun vætte dem med sine tårer og tørket dem med sitt hår. Og slik svært mange andre steder. Her virker det som om man langt på vei har satt likhetstegn mellom å ”modernisere” språket og ”å gjøre stilen mer muntlig”. Vi vil gjerne understreke at modernisering ikke er ensbetydende med muntliggjøring.
- Hyppigere bruk av dobbeltbestemmelse enn i NO78/85; Luk 1, 19: dette gledesbudskapet < dette gledesbud; Luk 1, 41: da din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd < da lyden av din hilsen nådde mitt øre; Luk 1, 80: helt til den dagen han stod fram < like til den dag da …; Luk 9,11: den tredje dagen skal han stå opp < den tredje dag skal han oppstå; Også her ser det ut som om modernisering er blitt oppfattet som det samme som en muntliggjøring av stilen.
Disse endringene er unødvendige for forståelse av teksten. Når de likevel er blitt foretatt, er det fordi man opplever enkel bestemmelse og foranstilt pronomen som ”mer arkaisk” (fotnote s. 105). Å kalle disse konstruksjonene mer arkaiske synes vi er å ta for sterkt i. Men at de representerer et høyere stilnivå, er uomtvistelig. Så er da spørsmålet hvilket stilnivå man bør sikte mot. Den samme fotnote sier også at NTR har ”lagt vekt på å bevare disse språklige trekkene” ”der stilnivået krever det”. Vi synes ikke at man har gjort det i tilstrekkelig grad, og at stilen som en følge av dette her og der er gjort for hverdagslig.
I det følgende skal vi se nærmere på hvordan de ovenfor omtalte prinsippene er blitt anvendt. Vårt hovedinntrykk er at NTR oppviser en relativt moderat reformiver. Det er ikke de mange og de dramatiske endringer av teksten i NO78/85 som er foretatt. Man har altså villet gjeninnføre en del av det metaforiske språket som gikk tapt i NO78/85. Dette har Akademiet registrert med tilfredshet, og vi konstaterer med glede at man et godt stykke på vei har lykkes: Når han var på vei til Jerusalem > hans ansikt var vendt mot J., er dette en klar forbedring og bidrar til å heve det generelle stilnivået. Spesielt i de poetiske avsnittene er det flere slike forbedringer. Vi synes for eksempel at Nunc dimittis kommer bedre ut i NTR enn i N78/85. Et par eksempler: mine øyne har sett din frelse < med egne øyne har jeg sett …; for alle folks åsyn < i alle folks påsyn (!) Også i Benedictus er det forbedringer å spore: ved sine hellige profeters munn < da han talte gjennom sine hellige profeter. I andre sammenhenger har man likeledes foretatt grep som løfter stilen opp på et høyere nivå enn i NO87/85, for eksempel Luk 2, 25: ventet på Israels trøst < ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel; Luk 2, 35: også din sjel skal et sverd gjennombore < også gjennom din sjel skal det gå et sverd; Luk, 2,48: Da foreldrene så ham, ble de slått av undring < Foreldrene ble meget forbauset da de så ham; Luk 8, 17: det finnes intet skjult som ikke skal bli synlig, og intet hemmelig som ikke skal bli kjent og komme for dagen < for ingen ting er skjult uten at det skal fram, ingen ting er gjemt uten at … Samme virkning har det også når preteritumsformen hette i NO78/85 er erstattet med het i NTR.
Men når dette er sagt, må det påpekes at det finnes mange eksempler også på den motsatte tendens: at stilen legges på et lavere (mer dagligdags, muntlig) nivå enn det vi finner i NO78/85. Flere av de forhold som allerede er nevnt, bidrar til det: Den utstrakte bruk av paratakse, det etterstilte eiendomspronomen, dobbeltbestemmelse. Men i enda sterkere grad bruken av ”radikale” bokmålsformer som fram (som er spesielt støtende i poetiske tekster), øksa, rota, stranda, garna, skjorta, flisa, hogd og flere andre. Et av de mest talende eksemplene på en ”senkning” av stilen finnes i Luk 1, 41: … sparket barnet i magen hennes < rørte barnet seg i hennes liv. (Vi er klar over at Septuaginta (LXX) bruker det samme verbet om et tilsvarende forhold i 1 Mos 25, 22, men ellers gjengis dette verbet med hoppe (i LXX, Sal 114 og i Luk 6,23). Her synes vi NO78/85 er dristigere enn NTR, i hvert fall i vers 44, hvor det heter hoppet barnet i meg av fryd. (Hoppe av fryd er dessuten et gangbart norsk idiom, hva man knapt kan si om sparke av fryd.) (Den nye danske oversettelsen har sprang.) Vi synes for øvrig bestemt at ordet liv bør foretrekkes fremfor mage i versene 41 og 44. Subsidiært mener vi at man her bør beholde NO78/85 oversettelsen, som er klart bedre enn NTR.
Dette at stilen snart ”løftes” snart ”senkes” skaper en følelse av at man ikke helt har bestemt seg for hvor stilnivået i NTR bør ligge. To av de anvendte prinsipper synes da også – om ikke akkurat å stå i strid med hverandre – så i hvert fall i praksis å trekke i to motsatte retninger: Nemlig på den ene side ønsket om ”å gjenvinne billedsiden [av språket] der hvor den kan ha blitt tilslørt i tidligere oversettelser” (dette gjelder ikke bare i de poetiske delene av teksten), og på den annen side ønsket om å modernisere språket. Men ”moderniseringen” av språket fører altså i praksis til en mer dagligdags/muntlig preget stil. Om man nå vil begrunne dette med at den greske originaltekst faktisk har et mer muntlig preg enn NO78/85, og at dette må tas hensyn til i en oversettelse, så vil vårt svar være at man i en bibeloversettelse i Norge i dag selvsagt først og fremst må ta hensyn til grunnteksten, men at det også i ganske stor utstrekning må tas hensyn til tidligere oversettelser og til den (religiøse) språkbruk som har tatt farve av slike tidligere oversettelser. Man kan ikke løse seg fra den tradisjon for bibeloversettelse som vi faktisk står i. Det er viktig for Akademiet i denne sammenheng å fremheve at man både må ha respekt for bibelspråket som bruksspråk i liturgi og forkynnelse – OG som basis og hjemmel for den høyere litterære stil. Det er viktig at man i nye oversettelser ikke i for stor grad bryter forbindelsen mellom disse to aspektene. Tradisjonelt bibelspråk viser seg for eksempel i salmediktningen og i musikkverker – fra de største til de minste. Når vår største kirkekomponist gjennom et halvt århundre, Egil Hovland, har skrevet en motett ”Og ordet ble kjød” (Joh 1, 14), så står det fast; den blir sunget i generasjon etter generasjon. Slikt må det tas tilbørlig hensyn til når nye bibeloversettelser utformes. Gruppen bak NTR er selv så vidt inne på dette når den taler om den ”sterk[e] tradisjon i kirkens liturgiske språk.” (s. 11). Det er altså en balansegang å gå her, mellom på den ene side ønsket om å ”unngå arkaiske ord og uttrykk og levninger av gammelt bibelspråk som ikke kommuniserer meningen nært og direkte” og på den annen side ønskeligheten av å bevare et tradert, verdig og assosiasjonsrikt språk (på et livsområde hvor følelsene er sterkt engasjert). Akademiet synes ikke NTR har funnet den rette balanse her.
De stilendringer som er foretatt i NTR er ikke gjennomført med streng konsekvens. (Dette gir for så vidt grunn til en viss optimisme fordi det antyder at stilnivået vil bli revurdert før den endelige form velges.) Man har altså for det første vekslet mellom å ”heve” og å ”senke” stilen. Og stilvariasjon finnes ikke bare mellom poetiske og prosaiske avsnitt i teksten (hvor den er saklig sterkt begrunnet), men også innenfor tekstavsnitt som helt og holdent er prosa. Et illustrativt eksempel på denne vekselvise hevning og senkning av stilen finnes i Fil 3, 19 og 21. I vers 19 er stilen blitt hevet i forhold til NO78/85 (ved hjelp av et par pregnante parallellismer): Fortapelse er deres mål og magen deres gud, de gjør skam til ære og tenker bare på det jordiske [Dette er bra.] < De ender i fortapelsen, de har magen til gud og setter sin ære i det som er en skam for dem, og de er bare opptatt av jordiske ting. Vers 21 derimot er platt hverdagsspråk i forhold til NO78/85: Han skal forvandle den skrøpelige kroppen vår og gjøre den lik den kroppen han selv har i herligheten < Han skal forvandle vårt svake og forgjengelige legeme så det blir likt det legeme han har i herligheten. Å tale om Kristi ”kropp” ”i herligheten” skurrer kraftig i våre ører.
For det annet har man, i den grad man har ”modernisert” språket, heller ikke vært konsekvent. Her følger noen få eksempler på det.
I Luk 1, 20 er tale > snakke, mens tale er beholdt i 7, 15 (grunnteksten har samme verb i begge tilfelle). Snakket også 11,14.
I Luk 6,21 er hungrer > sulter, men hungre er beholdt i v. 25 (igjen samme verb i grunnteksten).
I Luk 8,32 går det en svineflokk og beiter, men i neste vers er svinene blitt til griser.
I Luk 1, 55 (Magnificat) finner vi lovet (våre fedre), men i vers 70 (Benedictus) lovte (fra gamle tider).
Det er ikke lett å se hva som har motivert disse ulike valgene. Heller ikke er det lett å finne ut av når det er brukt –a-former hvor NO78/85 hadde –en. Den gamle hovedregel om at ”konkreter som er hunkjønn i vanlig norsk folkemål” skal ha –a, har muligens vært fulgt i tilfelle som øksa, rota, stranda. Men på den annen side beholdes –en i døren, hånden, båren, jorden. Det er heller ikke slik at –en er beholdt der hvor det var tillatt før 1981, for dør og jord hadde da obligatorisk –a.
Selv om NTR ikke utmerker seg ved noe radikalt brudd med NO78/85, synes vi at enkelte av de grep som er tatt, ikke uten videre har vært heldige. –a-former som øksa, rota, stranda bør endres til –en-former, og fram bør endres til frem – ikke bare i poetiske tekster, men gjennomgående. (Det vil virke påfallende å begrense bruken av frem til poetiske avsnitt.) Videre skulle vi ønske oss en mer moderat bruk av (i) paratakse, (ii) etterstilt eiendomspronomen og (iii) dobbelt bestemmelse.
Til slutt noen enkeltheter som vi mener bør revurderes:
- Vi forstår ikke hvorfor ”herberge” skal fjernes fra Juleevangeliet. Begrepet er konkret, i levende bruk og slett ikke arkaisk.
- Luk 3, 17: Er kasteskuffa er gangbart norsk ord? Vi tviler på om det er bedre kjent enn NO87/85’s kasteskuflen og for den saks skyld NO30’s kasteskovl.
- I Luk 5, 26 I dag har vi sett det utrolige! Her bør det utrolige (som etter hvert er blitt nokså nedslitt i dagligtalen) erstattes med et under eller et mirakel. (Walter Bauer gir ”wunderbar” som en av oversettelsene av paqadonoø; og G. Abbott-Smith gir ”marvellous”, og da er vi vel ikke så langt unna underet.)
- Luk 10, 17: en arbeider er verdt sin lønn; skal vel være verd sin lønn? Likeledes i 12, 7 og 12, 24.
- Luk 12, 45: jentene : Luk 22, 56: tjenestepike.
- Luk 22, 42: Men la ikke min vilje skje, men din er en klossete uttrykksmåte. NO87/85: Men la din vilje skje, ikke min.
- Luk 22,59: Her er skutt inn et Og (han er jo galileer), som vi synes er litt påfallende.
- I Fil 2, 12 er frykt og beven erstattet av skjelvende ærefrykt med den begrunnelse at ”Ordet ’beven’ … ikke lenger [er] naturlig å bruke i moderne norsk.” Det er riktig nok at beven ikke lenger er et særlig hyppig brukt norsk ord. Men akkurat det bibelske uttrykket frykt og beven er gått inn i norsk allmenspråk og er et fullgodt og høyst brukbart idiom. I Norsk illustrert ordbok gis det som ett av flere idiomer, ikke under beven, men under frykt. I løpet av noen sekunder fant vi for eksempel følgende på Internett: Aksjemarkedet reagerte med frykt og beven; Stina Hofgaard Nilsen og Andrine Flemmen skaper frykt og beven hos konkurrentene; Verden har god grunn til å følge med på det som skjer i Washington med frykt og beven. Og vi kunne ha funnet adskillig flere.
- Vi synes at noen av forsøkene på ”kjønnsnøytralisering” av språket har gitt uheldige resultater, for eksempel når Maria blir tjener og adekuoi blir søsken, hvilket er spesielt uheldig som tiltaleord i Paulus’ brev. Brødre og søstre klinger langt bedre og har tradisjonen på sin side.
Endelig en kommentar til Gal 5, 12: skjære av seg alt sammen. Dette har vært diskutert i pressen, og NTR er blitt kritisert for å ha vært for forsiktig i språkbruken her. Vi synes nok i hvert fall at NTR representerer en klar forbedring av NO78/85-oversettelsen når den velger dette fremfor det ulne skamskjære seg. Og NTR’s oversettelse må da kunne sies å være passe lite eksplisitt for det greske apjopsx? (Vi ser at skamskjære er beholdt i Fil 3,2, men her har jo grunnteksten et annet verb.)
Til slutt vil vi gjerne tilføye at det er langt flere enkeltvalg i NTR som vi synes er forbedringer av NO78/85 enn de vi har pekt på i denne uttalelsen, men det ligger i sakens natur at i en uttalelse av denne art vil lett de punkter man er misfornøyd med, komme til å dominere.
22.august 2003