MINNEORD OVER JAN JAKOB TØNSETH
Tom Lotherington holdt denne minnetalen på Akademiets møte 21. januar 2019.
Jan Jakob Tønseth døde natt til 12. oktober i fjor. Han ble 71 år gammel. For en dikter med forbilder som Wergeland, Nerval og Baudelaire er 71 år en høy alder. Jan Jakob etterlater seg et fullendt livsverk. Hans dødsfall er ikke tragisk, men det er uendelig trist. Det er et stort tap – for alle som sto ham nær, først og fremst hans to voksne barn og hans mange venner, og for norsk litteratur, og ikke minst for Det Norske Akademi er det et tap, men størst er tapet for den som dør. Han mister alt. Jeg ville ikke ha minnet om dette dødsens banale faktum om det ikke var for at det er et tema i Jan Jakobs diktning.
Jan Jakobs siste diktsamling er en barsk meditasjon over døden. Med blant annet dette uforlignelige ordvalget, det som på fransk heter le mot juste: «Vi dør en gang og det er mye vi skal miste» – (barn, venner, bøker – alt blir borte) … «og det er det som er så jævlig trist.»
Dette suverene stilbruddet, anvendelsen av et dagligdags kraftuttrykk i et dikt om døden, det har man ikke sett maken til siden Reiss-Andersen så for seg at døden en natt skulle bre seg tungt på hans madrass. Det er jævlig trist å skulle dø, det er velvalgte ord, og det lignet Jan Jakob å velge dem, de var fra hans eget vokabular.
I Jan Jakob Tønseths generasjon er det langt mellom de store metafysiske dødsdikterne, men han selv er ubestridelig én. Han debuterte 24 år gammel i 1971, på en tid da norske dikt skulle være nyenkle, samtidsorienterte og gjerne ha en klar venstreradikal tendens. Jan Jakob svarte ikke til noen av disse forventningene. Han diktet i en tidløs verden med stort alvor, på en måte lavmælt, men likevel insisterende, i et totalt fravær av den moderne verdens rekvisitter, og tilsynelatende høyt hevet over tidsånden. Dessuten skrev han rimede dikt og til og med sonetter.
Debutanten ble hilst velkommen på Parnasset av Emil Boyson og professor Asbjørn Aarnes. Nettopp disse to skjønnåndene, og særlig Asbjørn Aarnes – Akademiets mangeårige preses – kom til å bety mye for Jan Jakobs estetiske og åndelige orientering – fra første semester på fransk mellomfag og gjennom hele livet.
Jeg må med skam bekjenne at jeg i sin tid fant det ukledelig for en ung mann å bruke et så gammelmodig og patosfylt språk; jeg oppfattet det som påtatt og forlorent for ikke å si epigonisk. Jeg måtte lære Jan Jakob å kjenne personlig før jeg ble i stand til å se at dette var ekte, denne diktningen var et gjenskinn av hans merkelige sjel, og at hans ungdomsdikt var innledningen til et stort og betydelig forfatterskap.
Fra denne gammelmodige debuten har han utviklet en tiltagende ungdommelighet for så til slutt å slå seg løs i rent barnlig lekenhet og munterhet ved tanken på sin nær forestående død. Den gamle debutanten ble yngre og yngre med årene, uten derfor å fornekte sin ungdoms alvor. Som alvorsmann var han også humorist.
Han valgte selv å skrive biografien om en av våre mest folkekjære humorister, boken om Kjell Aukrusts liv og verk. Den boken er det dessverre ingen som har lest. Det er en fortiet skandale at forlaget ga etter for den biografertes krav om at dette verket ikke måtte publiseres. Manuskriptet ligger antagelig nedlåst i en safe hos Cappelen Damm, hvis det da ikke er makulert på befaling fra Kjell Aukrust. Jan Jakob var ikke den som blåste til kamp for ytringsfriheten i denne anledning. Han tok motgangen og nederlaget med beveget sinnsro. Resignasjon var en modus som ikke var ham fjern. Til gjengjeld gikk han ikke med på noen kompromisser.
Som fysisk person kunne Jan Jakob med sin ujålete fremtoning og sin nølende retorikk gi et inntrykk av vekhet og usikkerhet, for ikke å si tafatthet; det var et feilaktig inntrykk. Han kunne være selvironisk, og var stort sett stillfarende, men forsagt og beskjeden var han ikke. Han visste hva han var verdt, uten å prale.
Jan Jakob Tønseths humor er blitt kalt et underfundig alvor. Det er treffende sagt. Det er denne underfundigheten som bærer romanene om Hilmar Iversen, Spania-fareren, den ensomme kommunisten, i en romantrilogi som innbrakte sin forfatter både pris og ære og for en gangs skyld betydelige inntekter. Poeten viser seg her å være en fremragende prosaforfatter, noe han igjen beviste med den lille, konsentrerte novellesamlingen Von Aschenbachs fristelse. Vi skal heller ikke glemme hans siste prosaverk, romanen Prosten, som er en imponerende og jeg vil si betagende gjendiktning av forfatterens morfars åndelige og virkelige liv. Men jeg kan ikke yte hans diktning rettferdighet i dette beskjedne format; det må gjøres en annen gang, og det må absolutt gjøres. Her skal det bare kort nevnes at Jan Jakob Tønseth gjorde en betydelig innsats også som begavet og flittig gjendikter, særlig av fransk poesi, fra Nerval og Baudelaire til Apollinaire og Michaux, og som oversetter av lødig prosa fra både fransk og spansk. Han var Dagbladets faste anmelder av lyrikk i mange år, i tillegg til at han skrev essays om litterære og filosofiske emner.
Han var en belest, ja en lærd mann, en from og etter sigende enkel sjel, et religiøst menneske om enn uten trygg forankring i troen. «Jeg banner, skjønt Jesus er min venn», sier han i et av sine dødsdikt; det er en trosbekjennelse så god som noen. Han var et åndsmenneske, men levde ikke i ånden alene. Han var familiefar og huseier på Sagene. Han hadde førerkort og kjørte en gammel Toyota. Han drev idrett på habilt amatørnivå og løp lange distanser på Bislett og i marka. På quiz-laget Våghalsene – oppkalt etter familien Tønseths adresse ved Akerselva – var Jan Jakob utnevnt til ekspert på rekorder og idrettsprestasjoner, uten at dette laget noensinne havnet på pallen av den grunn.
Som friluftsmenneske dyrket han Petrarca som forbilde og inspirerte en engere vennekrets til å følge i renessansedikterens fotefar til topps på Mont Ventoux. Dit kom vi riktignok aldri, men vi kom til Skreia, der Wergeland som kjent hadde gått i forveien for oss, og vi kom opp til hans kjære Fagervann, som Jan Jakob har udødeliggjort i sine siste strofer. Fagervann skal speile himmelen til evig tid!
Den 13. oktober i fjor skulle Jan Jakob ha vært med på bestigningen av Kolsåstoppen i Bærum. Da var han ikke lenger iblant oss, men det blåste friskt der oppe, og hvordan det nå enn har seg med slike ting, så var han med oss i ånden. Men at det var jævlig trist, det måtte vi gi ham medhold i.