Av Nils Heyerdahl
Tor Stokke døde 13.juni i år. En fremragende scenekunstner, et helstøpt, generøst menneske og et skattet medlem av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur har forlatt oss.
Han ble født i Trondhjem i 1928 og trådte første gang frem for offentligheten som sopran-solist i Nidarosdomens guttekor. Da han 14 år gammel fikk være med som statist i Trøndelag Teaters oppførelse av ”Anne Pedersdotter”, tentes noe i ham som siden aldri skulle slukne: en dragning mot teatrets magi, en kjærlighet til scenekunsten i alle dens former. Teatret ble for ham liv og død, alt eller ingenting, ren galskap og yr glede – et krevende yrke og et uavviselig kall. Handelsgymnasiet og et år i København ble bare korte omveier tilbake til teatret. Han ble tatt opp som elev ved Trøndelag Teater og hadde sin første rolle i 1950 i ”Leirplassen” av Arne Skouen. Et halvt århundre senere gikk han inn i sine siste roller like parat, like engasjert. Han opptrådte på de fleste arenaer for en ordets formidler: på teaterscener, på film, i fjernsyn, i radio, i opplesningsstudioer, i kirker, på alle slags podier.
Etter 5 år på Trøndelag Teater flyttet Tor Stokke til Den Nationale Scene, der han også fikk utfolde sitt store komiske talent i roller som teologisk student Lind i ”Kjærlighetens Komedie”, pastoren i ”Huset i Montevideo” og en overdådig Skyttel i ”En midtsommernattsdrøm”. I dikterens fødeby fikk han også sin første Holberg-rolle: Peder Erichsen i ”Den stundesløse”. Odd-Stein Andersen skrev at Tor Stokke treffsikkert anbragte de ytre merkverdigheter ved den figuren, ”uten å fortrenge et rørende alvor som gjorde den uforbedrelige peppersvennen til en forelsket mann: det vi opplevet var virkelig kjærlighetens underverk i et menneske.”
Her er vi kanskje nær kjernen i Tor Stokkes virke og livsholdning: alvoret i det komiske, humoren i det tragiske. Et menneske uten sans for humor vil aldri kunne sette i scene en tragedie, sa han. Ingen vil kunne glemme hvordan den høyst maskuline Tor Stokke gestaltet en hylende morsom frøken Bock i Nationaltheatrets versjon av”Karlsson på taket”. Eller hvordan han i motsatt ende av spektret ga oss Werner i Jean-Paul Sartres ”Fangene i Altona” på Oslo Nye Teater, hans neste virkested.
Men nasjonalt fellesgode ble han for alvor da han i 1963 kom til et Fjernsynsteater som ungt og dristig prøvde krefter med et vidt spektrum av klassisk og moderne dramatikk. Vi som opplevet perioden eller har hatt anledning til å se forestillingene i reprise, vil aldri glemme hans Hjalmar Ekdal i ”Vildanden” og hans Jørgen Tesman i ”Hedda Gabler”, roller som lett kan bikke over i karikaturen. Tor Stokke sviktet dem ikke, men fant veier inn til det sårbare og ekte i dem. Han sto alltid sine sceneskikkelser bi, ga dem ikke opp, hvor håpløse eller dømt til undergang de enn kunne synes. Både på og utenfor scenen strålte Tor Stokke ut en viril humanisme som rommet både livskraft og følsomhet. Vi så ham på fjernsynsskjermen som godseier Ulfheim i ”Når vi døde vågner”, som professor Tygesen i”Geografi og kjærlighet”. Han fikk bryne seg på Shakespeare, Molière, Schiller, Tsjekov, Strindberg, Ionesco, Pirandello, Brecht, Arthur Miller, Harold Pinter – og våre egne Arne Garborg, Torborg Nedreaas, Finn Carling, Ola Bauer.
Allsidigheten tok han med seg til Nationaltheatret der han i en mannsalder var en ankermann i det kunstneriske ensemblet, med en lang rekke betydelige roller innenfor det klassiske og det moderne repertoar. 70-tallets politiske teater hadde han imidlertid ikke særlig sans for. Streiker og konflikter tok mye av gleden ut av teaterlivet. Man kan ikke erstatte kvalitet med engasjement i en politisk sak, sa han.
Boken om Radioteatrets første 75 år har Tor Stokkes ansikt på forsiden. Det er ikke tilfeldig. Han er uten sammenligning den som har hatt flest roller i dette ordets teater og dertil både instruerte, oversatte og dramatiserte for radio. Og han skrev selv tekster, intenst opptatt av det viktigste middel vi har til forståelse, opplevelse og refleksjon mennesker imellom: språket.
”Alder er uviktig. Det som betyr noe, er hvilken erfaring man har”, sa han en gang i et intervju. Han gjemte ikke vekk sine erfaringer, men delte dem rundhåndet. Ikke minst for det voksne publikum på Seniorteatret som han startet og drev i mange år sammen med sin hustru og kollega, Ingebjørg Sem og sønnen Bård.
Han gledet så mange med sin rause vitalitet og varme, både på scenen, i familien og i det gode samvær med venner. Fred over hans minne.