Et så altoppslukende og langvarig oversettelsesprosjekt som Dante krever mange års pedantisk pirkeri og endeløs pusling med detaljer. Hvis det ikke holder mål, har man nærmest kastet bort flere år av sitt liv. Derfor er det en uendelig stor lettelse å få en sånn bekreftelse og oppmerksomhet som denne prisen innebærer, sa Erik Ringen under utdelingen av Thorleif Dahls pris.
Oversetterens lodd: – Hvis man blir lagt merke til, er det gjerne fordi noen mener man har begått en eller flere skandaløse feil, sa Erik Ringen, her i bokbad under prisutdelingen med Agnes Moxnes. (Foto: Stig Michaelsen)
Denne teksten ble fremført som tale under overrekkelsen av Thorleif Dahls pris 15. oktober.
Jeg vil begynne med å si tusen hjertelig takk til juryen, Thorleif Dahls Kulturbibliotek og Det Norske Akademi for tildelingen. Jeg har fortsatt litt vanskelig for å finne ord for å beskrive følelsene som danser rundt i hodet, men de handler stort sett om euforisk glede, krydret med et snev av angst for at jeg skal komme til å avsløre at jeg slett ikke har fortjent denne prisen.
Les også: Juryens begrunnelse.
Uansett så er den en ytterst kjærkommen overraskelse. Oversettelse er jo for det meste en ensom prosess, og det er sjelden man får noen direkte bekreftelse på at det man sysler med, betyr noe for andre enn en selv. Hvis man blir lagt merke til, er det gjerne fordi noen mener man har begått en eller flere skandaløse feil.
Av alle bøker jeg har oversatt, er det neppe mer enn 4-5 stykker som overhodet har fått avisomtale, og om boka får en anmeldelse, så er det sjelden at oversetterarbeidet nevnes.
Det har jeg det for så vidt greit med, men må innrømme at begjæret etter oppmerksomhet om ens eget arbeid blir en del sterkere når man jobber med et såpass altoppslukende og langvarig prosjekt som Dante, som krever mange års pedantisk pirkeri og endeløs pusling med detaljer.
Min egen erfaring er at jo lenger tid man befinner seg dypt nedgravet i en tekst, jo mer usikker blir man på sin egen evne til å vurdere kvaliteten på det man presterer. Og hvis det ikke holder mål, så har man jo nærmest kastet bort flere år av sitt liv. Derfor er det ganske overveldende, og samtidig en uendelig stor lettelse å få en sånn oppmerksomhet som denne prisen innebærer.
I en sådan stund er det vel er rimelig at man forsøker å takke alle de gode hjelperne man har hatt opp igjennom livet. «No man is an island», som det heter.
NRK ble et vindu mot verden
Jeg skylder sikkert skolen og mange av lærerne mine mer enn jeg selv er klar over. Men jeg føler likevel at noen – eller noe – som fortjener en kanskje litt overraskende takk for å ha bidratt til min allmenndannelse – også den språklige – er NRK.
Jeg var så heldig å vokse opp på 70-tallet, i en tid hvor vi kun hadde én TV-kanal og én radiostasjon. Og da sier jeg «heldig» helt uten ironi.
Jeg var ikke spesielt glad i å lese eller skrive som ung, og ettersom jeg stammet, var jeg heller ikke spesielt glad i å snakke. Men jeg var så heldig å vokse opp på 70-tallet, i en tid hvor vi kun hadde én TV-kanal og én radiostasjon – i alle fall i vårt hus.
Og da sier jeg «heldig» helt uten ironi.
Dette innebar jo at man ikke hadde noe valg. Man måtte bare ta til takke med det som ble servert. Dermed ble man også sittende og se og høre en god del ting som man ellers ville ha valgt bort – f.eks. alskens dokumentarfilmer og faktaprogrammer om ting man ikke trodde var spennende. Kanskje var de heller ikke det, for sånne som meg, men man så programmene likevel.
Ofte ble det sendt høytidelige samtaleprogrammer hvor hovedsakelig menn i dress og slips satt med alvorlig mine og førte beherskede, veloverveide samtaler, om politikk, helse, kunst og andre ting.
Men uansett hvor lite publikumsfrieri det var i disse programmene, så ble man jo – om enn ganske ufrivillig – etter hvert orientert om litt av hvert, og iblant lot man seg fascinere av temaer som man ikke ante at faktisk kunne være interessante. Det er sånt som man ikke lenger risikerer i våre dager, hvor man har uendelige valgmuligheter. Og hvis man er på internett og i sosiale medier, så er det attpåtil algoritmer som velger for en, sånn at man slipper å bli utsatt for noe man ikke på forhånd har vist interesse for.
De aller fleste som snakket på TV og radio den gangen, hadde så vidt jeg husker et velpleid og dannet språk – til og med sportsjournalistene. Så selv om det opp igjennom 70-tallet også ble en del dialekter å høre i TV og radio, tror jeg faktisk at jeg må gi NRK æren for det jeg besitter av internalisert riksmål og konservativt bokmål.
Riktignok er jeg født i Oslo og gikk i barnehage på Ruseløkka. Men fra 1. klasse til jeg var ferdig med gymnaset, bodde jeg på Ringsaker, i Prøysen-land, og siden min mor var fra havgapet i Trøndelag, og min far snakket bred hedmarksdialekt, var det ingen andre enn NRK som kunne vedlikeholde og foredle det språket jeg hadde lagt fundamentet for i barnehagen.
Fascinert av fransk
Etter gymnaset begynte jeg langsomt og forsiktig på universitetet, og det var først der jeg for alvor begynte å lese bøker. Men pensum var stort sett på fremmede språk, så jeg tror ikke jeg lærte så mye norsk av det. Jeg hadde deltidsjobb ved siden av, så jeg tok meg god tid, og brukte 10 år på studiene hvor jeg koste meg med fag som historie, kunsthistorie og idéhistorie, uten noen klar formening om hva jeg skulle bruke utdannelsen til.
Dessuten så hadde NRK i mine yngre år klart å plante i meg en nysgjerrighet på det franske. Opp igjennom 70-tallet var det en fast ukentlig post som het «Mandagsfilmen», og i en periode ble det sendt en serie med franske ny-bølge-filmer fra 60-tallet.
Nå er det vel nettopp den franske såkalte «nybølgen» som har gitt opphav til et berømt utsagn om at «Livet er for kort til fransk film». Og de var jo litt sære i formen, en del av dem. Men, åkkesom, så gjorde de meg veldig nysgjerrig på alt som var fransk, og denne nysgjerrigheten førte altså frem til fransk hovedfag våren 1992.
Da jeg ble ferdig, var det en periode med usedvanlig høy arbeidsløshet blant akademikere, så det var ingen jobb i sikte da jeg gikk ut.
Imidlertid, mens jeg holdt på med hovedfagsoppgaven, som dreide seg om gammelfransk, oppdaget jeg tilfeldigvis at Marco Polos egen reiseberetning opprinnelig var skrevet og utgitt på fransk – eller altså gammelfransk som vi kaller det nå.
Så jeg spurte min veileder, Helge Nordahl, hva han trodde om å oversette den til norsk. Han støttet ideen, og mente det kunne være noe for Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Dermed kom også Asbjørn Aarnes inn i bildet – han var redaktør for Kulturbiblioteket på den tiden. Jeg kjente ham fra før, fra undervisningen i fransk og idéhistorie, hvor han var en populær foreleser som hadde god kontakt med studentene, og både han og Helge Nordal var imøtekommende og sjenerøse med sin tid og sin støtte til mitt prosjekt. De er ikke blant oss lenger, men det var de to som hjalp meg å finne veien inn i oversetteryrket, så jeg vil takke dem for det.
Tilbake der det begynte
Marco Polo ble dermed min svenneprøve som oversetter, og Thorleif Dahls Kulturbibliotek ble min vei inn i yrket. Så når jeg nå står her i dag, kunne man være fristet til å si at «Ringen er sluttet», men det kan jo også misforstås.
Etterpå fikk jeg kontakt med andre folk i bokbransjen. Her vil jeg gjerne nevne to redaktører som jeg har lyst til å takke spesielt. Begge i Pax forlag – Elisabeth Bjelland og Marianne Bjørndal. I løpet av de neste ti årene ga de meg en lang rekke forskjellige klassiske og moderne sakprosabøker, som ikke alltid var like lette, men veldig interessante og givende å jobbe med. De fleste innenfor genrene filosofi, sosiologi og historie.
Her kan det jo nevnes at Pax og jeg ikke alltid har vært helt enige med hensyn til hvilken språknorm oversettelsene mine skulle følge. Jeg fikk ofte oppfordringer om å prøve å være litt mindre konservativ i språket, men jeg tror vi fant ut av det på en måte som begge parter kunne leve med, og jeg vil gjerne si takk til dem for tilliten de viste, og for et godt samarbeid. Når man bruker noen måneder på en jobb, gir det jo ekstra motivasjon og arbeidsglede hvis man føler at det faktisk er en viktig bok man holder på med, og den følelsen hadde jeg med alle bøkene jeg fikk fra Pax.
Den neste jeg vil takke, er Morten Claussen, som i sin tid startet forlaget Bokvennen, og som mer eller mindre headhuntet meg til å oversette François Rabelais – nok fordi jeg var én av veldig få i Norge som kunne lese gammelfransk. Det var heller ingen lett jobb, men den var morsom, og Mortens vilje til å være raus med både forskuddsutbetalinger og romslige leveringsfrister var avgjørende for at det lyktes til slutt. Takk for det, Morten. Jeg husker ikke om Rabelais fikk noen anmeldelser, men den fikk allikevel nok oppmerksomhet til at jeg følte at jeg fikk en fjær i hatten.
Dante Alighieri portrettert av Sandro Botticelli.
Rabelais ga meg også en Bastian-pris. Sammen bidro dette til et kanskje litt farlig løft i selvtilliten, og det ble vel medvirkende til at jeg begynte å fantasere om Dantes «Guddommelige komedie». Dette var egentlig bare en overmodig tanke som lekte i bakhodet. Men så fikk jeg en uventet forespørsel fra Alf van der Hagen. Han hadde på den tiden en ledende stilling i Bokklubben og holdt på med serien «Verdensbiblioteket». De ville gjerne ha en bokmålsoversettelse av komedien, og da kom han av en eller annen grunn til å tenke på meg, og det er jeg veldig takknemlig for. Så takk for det, Alf.
Stipendordningenes betydning
Og siden vi nå snakker om Rabelais og Dante, vil jeg også gjerne takke den norske stat og skattebetalerne for de stipendordningene som finnes. Klassikere som for eksempel Rabelais og Dante er såpass tidkrevende å oversette at det er ganske uoverskuelig å gjøre jobben uten økonomisk bistand. Selv med maksimal støtte i form av kunstnerstipend er timelønnen for en sånn jobb ganske lav, men det gjør den i alle fall betydelig mer overkommelig.
Og så vil jeg fremsi en helt spesiell takk til min kone. Hun ble tidlig klar over at oversetteryrket innebærer både vekslende arbeidstider og vekslende privatøkonomi, men hun påstår allikevel at hun fattet interesse for meg på grunn av mitt yrke, og ikke på tross av det. Og det er jeg uendelig takknemlig for.
Helt til sist vil jeg gjenta min takk til juryen, Thorleif Dahls Kulturbibliotek og Det Norske Akademi for alt det som denne prisen innebærer. I tillegg til den rent økonomiske påskjønnelsen, gir den en veldig kjærkommen bekreftelse på at de seneste ti årene av mitt liv ikke har vært helt bortkastet.